Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Moutmarka er et variert og rikt kulturlandskap syd på Tjøme i Færder nasjonalpark. Her har det vært lagt ned et enormt arbeid i å restaurere det gamle kulturlandskapet som i mange år var under sterk gjengroing. Skjellsand i grunnen gir også et godt grunnlag for en rekke krevende karplanter. Bildet viser sommerblomstringen med mye blåklokker og gulmaure.

Trekryperen er en standfugl som finnes i de fleste skogstyper, men er oftest å finne i tilknytning til eldre barskog. Hos oss er den vanlig i store deler av Sør-Norge. Den avtar i antall nord for Trøndelagsfylkene, og i Finnmark finnes den knapt. I april-mai lager de reir bak løse barkflak på trestammer. Den er lett å kjenne igjen på det lange, krumme nebbet sitt der den kryper opppover trestammene på søk etter insekter.

Bildet viser lappmeis som hekker i ett spettehull i en gammel furu. Lappmeis har to separate hekkebestander i Norge. Hoveddelen av bestanden finnes i Finnmark og indre Troms, men det er også en liten bestand i nordlige deler av Hedmark og tilgrensede områder i Sør-Trøndelag og Oppland. Arten hekker for det meste i eldre furuskog.Arten er stand- og streiffugl. Kilde: Artsdatabanken.

Myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) er en stor og langbeint edderkopp i gruppen rovedderkopper (Pisauridae). Den har karakteristiske lyse og brede langsgående striper på hver side av kroppen. Myredderkopp er ganske vanlig i myrområder i store deler av Norge. Myredderkopp er en aktiv jeger og bygger ikke fangstnett. Den løper gjerne på vannoverflaten. Bildet viser myredderkopp på blad av en vannplante, med blomst av nøkkerose i bakgrunnen.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Her er det en som samler inn reirmateriale.

Elvedelta en truet naturtype. I Norge utgjør de forholdsvis små areal, men de er viktige fordi de fungerer som nøkkelområder for en rekke arter. Deltaene er bl.a. en viktig hekkebiotop for mange fugler, og viktig som raste- og næringsområde under trekk. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ våtmarksområder. Bildet viser en liten del av deltaet i vestenden av Vålåsjøen på Dovrefjell.

Blader av en platanlønn i en skog. Det er plantet mye platanlønn i Norge. Spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg ut i naturen og kan erstatte stedegen skogvegetasjon.

Kulldriften har satt sine tydelige spor i kullhavna i Longyearbyen. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser jordmonn, vegetasjon og dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Blåstrupe er en vakker trekkfugl som hekker i fjellbjørkeskogen og vierbeltet opp mot fjellet. Den kalles også "Nordens nattergal" pga. sin kraftige og vakre sang.

Låvesvale er en sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Låvesvale har karakteristisk dypt kløftet stjert med trådsmale stjertspyd, mørkt blåglinsende overside og blodrød strupe og panne. Bildet viser fugl som samler reirmateriale.

Praktmarikåpe (Alchemilla mollis) er en fremmed plante i Norge, som opprinnelig kommer fra fjellområder i Øst-Karpatene, Kaukasus, Tyrkia og Nord-Iran. Det er flerårig, nokså grov, om lag halvmeterhøy urt med effektiv aseksuell frøformering med vind., folk, dyr og transportmidler. Praktmarikåpe er blitt en av de aller mest brukte prydplantene i offentlige parkanlegg, som har økt enormt i popularitet de siste par tiårene. Arten er i spredning over hele landet til nord i Finnmark og opp i fjellet. Arten er problematisk på grunn av at den fortrenger andre planter. Den ser dessuten ut til å være vanskelig å bekjempe. Kilde: Artsdatabanken.

Hvitringnål er en forholdsvis vanlig knappenålslav som vokser på både løv- og bartrær, oftest på bar ved.

Hoppekreps eller copepoder er en unerklasse av små krepsdyr som lever i havet og i ferskvann. En stor andel av dyreplanktonet i norske hav og andre havområder er hoppekreps. De er viktige beitedyr for fisk, hval og andre krepsdyr som krill. Ved siden av krill er hoppekrepsene den dyregruppa som har den største samla biomassen på jorda. Hoppekrepsene er kjøttetere eller altetere som kan beite på planteplankton, mindre dyreplankton eller dødt organisk materiale alt etter mattilgangen, eller de er parasitter.

Nordlig aniskjuke Haploporus odorus er en sjelden kjuke som finnes i gammel blandingsskog og vokser på gamle seljer. Den er hovformet med en skarp kant og har hvite og brune farger. Arten kjennetegnes av en sterk anislukt og på voksemåten på levende seljer. Det er spredte funn av nordlig aniskjuke i hele landet.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Når kulda kommer legger isen seg fint på mange vann. Da kan en få fine dager på skøyteisen. Bildene er fra en fantastisk dag i romjulen på Steinsfjorden. Isen var speilblank og fuktig luft hadde lagd flotte iskrystaller på isen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet. Både barn og voksne trår til med stor iver i hesjingen.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.