Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. I 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "blårev" i motlys.

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Bildet viser en lappsurv hann som synger. Lappspurv er knyttet til tundraen. I Norge hekker den i fjellområdene i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker ute ved kysten. Arten opptrer i hekketiden på åpne, ofte nokså karrige, områder særlig i vierregionen. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig i steppeområder i Russland og Asia. Kilde: Artsdatabanken

Nærbilde av tårekjukas fruktlegeme, som skiller ut dråper når den vokser. Fruktlegemet av tårekjuke er ganske stort og ettårig. Som fersk har den lys brun til kremgul farve og utskiller en lys brun væske. Tårekjuke er en av mange arter som først og fremst lever på gamle og grove eiker, ett miljø som har blitt sjeldent i dagens skog- og kulturlandskap. Arten snylter på røttene til gamle eiketrær, og forårsaker hvitråte hos vertstreet. Tårekjuke er svært sjelden forekommende i Sør-Norge, men noe mer vanlig sørover i Europa.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Lemen som løper på snøen. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. En sjelden gang kan de fly til lavereliggende områder, slik som denne fuglen som er fotografert i Oslo ! Bildet viser en fjellrype hunn som beiter.

Bildet viser ullborre og honningbie, som sanker nektar. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser elg i snøvær en høstdag.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild og silda spruter opp rundt hvalen. I bakgrunnen kan en se ryggfinnen på en spekkhogger..

Svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Hønsehauk er en relativt stor rovfugl. Den hekker fortrinnsvis i storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til manøvrering i skog. Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hønsehauk livnærer seg av mindre pattedyr og middels store fugler. Bestanden har gått betydelig tilbake gjennom flere tiår. Bildet viser en ung hønsehauk, med typisk flekkete bryst, som pissser seg. Bildet er tatt i forbindelse med utlagt åte (orrhane).

Bildet viser en ung havørni flukt. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne også åtsler. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Bildet viser en spurvehauk under jakt på nøtteskriker. Haukene bruker mest jakten som trening da nøtteskrikene stort sett slipper unna med skrekken. Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl par.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som bruker tunga for å forsterke luktstoffene fra simlene.