Kalksjøer er kalkrike innsjøer med høyt kalsiuminnhold. De aller fleste kalksjøer i Norge er forholdsvis små, med små nedbørfelt og ofte lang oppholdstid. I deler av landet ligger mange av kalksjøene i kulturlandskap med stor næringssaltavrenning. Overgjødsling er derfor en hovedtrussel mot mange kalksjøer og artene i disse. Naturtypen kalksjøer er levested for relativt mange truede og sårbare arter. Flere av disse er svært kalkkrevende og har sin utbredelse sterkt begrenset til slike sjøer. Spesielt er de fleste av Chara-artene (kransalger) sterkt kalkkrevende. Kalksjøer er en utvalgt naturtype. Bildet viser kalksjøene i Mysutjernene naturreservat.

Bekkekløft i Nord-Trøndelag. Det fuktige miljøet i bekkekløfter skaper gunstige levekår for en rekke krevende arter av bl.a. lav og sopp.

Engfiol er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Fiolgubbe er en sopp som danne mykorrhiza med gran og vokser i kalkrike barskoger og rik lågurtskog.

Strandsnipe er en av våre minste og vanligste vadefugler. Den hekker føst og fremst på steinete strender langs vann og vassdrag. Du kan treffe på den stort sett over hele landet fra kysteon og opp til fjellheimen. De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen på leting etter mat.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Svartleddved er en busk fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den er forholdsvis ny som prydbusk i norske hager. Den er hardfør og reproduserer seksuelt med frø i Norge. Fruktene er saftige bær som spres ut i naturen med fugl. Arten er godt tilpasset norske forhold og kan komme til å få en nokså rask spredning på søndre Østlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Toppdykkeren er en staselig fugl som hekker i næringsrike innsjøer med siv- og starrvegetasjon.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Mycetochara obscura tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra Troms, Sør-Trøndelag og Buskerud. Alle nyere funn er gjort med feller i naturskog av furu. Utvikles i morken og soppinfisert ved i grove og hule bartrær, i Sverige også påvist i bjørk, osp og eik. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no og www.wikipedia.no

Tiriltunge er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Rypejakt på Blefjell en sen høstdag.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen hvor de samler seg på jordene for å spise.

Grov barkstruktur på en grov og gammel eik. Slik sprekkebark er gunstige leveområder for en rekke arter av bl.a. knappenålslav.

Strandrødtopp er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert på en stor og velutviklet strandeng på Bjerkø.

Skogbunnen i Åstad naturreservat er dekket av bregnen strutseving. Strutseving er en karakterart i gråor-heggeskoger.

Kruttbrenner er en orkide som trives på kalkrik jord, gjerne naturbeitemark, grashei og alvarmark. I Norden er den kun forekommende på et fåtalls steder i Sverige og Danmark. Her er den fotografert på Stora Karlsø i Sverige.

Bilde viser masseforekomst av hvitdodre på ekstensivt skjøttede gressarealer langs Akerselva. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et bredt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Trypodendron signatum er en av våre barkebiller. De lever under barken på døende eller døde trær som er angrepet av en sykdom eller en sopp. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.