En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Gullprikklav er en sjelden lavart som vokser på bergvegger, trestammer og kvister av gran. Den er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet og særlig til den boreale regnskogen.

Odal vindkraftverk ligger i Nord-Odal kommune, rett øst for Minnesund og Mjøsa. Det bygges 34 turbiner i området, med 23 på Songkjølen og 11 på Engerfjellet. Høyden på turbinene blir 217 meter fra fundament til vingespiss og en rotordiameter på 145 meter.

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Med kabelkrandrift kan man effektivt ta ut tømmer i bratt terreng. Samtidig er dette ofte miljøer med store biologiske verdier, som øedelegges av slik hogst. Den avbildete hogsten har gjort stor skade i en verneverdige bekkekløft.

Svartrødstjert er en liten trostefugl i slekt med rødstjert. Hunnen er mørkere brun enn rødstjert, mens hannen har både svart strupe og bryst. Svartrødstjert er en sørlig art, som i Norge lever på kanten av sitt utbredelsesområde. Den er en sjelden hekkefugl i urbane miljøer i Sør-Norge. Bildet viser en svartrødstjert hunn.

Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær. Her sitter to nyutfløyete ungfugler.

Sandløperen er en sirkumpolar hekkefugl i arktis og i norge hekker den kun på Svalbard. Et betydelig antall sandløpere passerer norskekysten på trekket vår og høst. Bildet viser to unge sandløpere (lyse i fargen) sammen med flere myrsniper.

En liten reinsflokk på vandring på Dovre. Villreinstammene i disse områdene er, sammen med Rondane og Sølnkletten villreinområder, siste rest av opprinnelig vill fjellrein i Skandinavia.

Flammebrunpiggen er en sjelden piggsopp som danner mycorrhiza med gran og furu. Den vokser som regel i lysåpen kalkskog.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en ung vandrefalk som speider etter bytte fra en høy bygning i Oslo by.

Seig vokssopp er en forholdsvis vanlig vokssopp som vokser i kalkrike enger og skoger. Den er funnet nord til Troms.

I forbindelse med skogsdrift merkes skog og trær som ikke skal hogges eller der det skal tas andre spesielle miljøhensyn. Her er det merket noen store linder som er spart i forbindelse med hogst. Slike hensyn inngår som en viktig del av skogbrukets miljøstertifisering.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. Stedvis er det også satt opp ulike raste/hvileplasser.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Rosenkjuke (Fomitopsis rosea) er en sopp som lever i dødvedrike granskoger.

På gamle løvtrær kan det vokse mange spesialiserte arter av lav, mose og sopp. På bildet ser vi en gammel og meget stor osp med mange forskjellige epifyttiske arter.

Sølendet naturreservat består av store arealer med rikmyr og skogdekt eng. Området har historisk blitt aktivt brukt som slåttemark og slåttemyr frem til 1950-tallet. Etter at området ble vernet som naturreservat i 1974 er det nedlagt et stort arbed med å restaurere kulturminner, slåttemarker og slåttemyrer. Området er i dag et viktig utstillingsvindu for hvordan den tradisjonelle utmarksslåtten påvirker floraen og landskapet. Bildet viser en gammel løe som i dag fungerer som et informasjonssenter. Her ser vi innsiden av en gammel høyløe som nå brukes som et informasjonssenter.