Grynfiltlav (Pannaria conoplea) vokser på stein og bergvegger sammen med moser på steder med høy luftfuktighet, gjerne i gammel løvskog.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Den blir fort skygget ut av andre arter og er derfor begunstiget av et aktivt beite.

Trådragg (Ramalina thrausta) vokser på berg og grankvister i fuktige gamle granskoger. Arten har gått kraftig tilbake som følge av hogst og forurensning

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre dødvedrik barskog, hvor den bl.a. lever av barkebiller. Her en hann, med typisk gul isse, på en gran.

Mjuktjafs (Evernia divaricata) vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den slike steder forekomme i store mengder.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Bøkebrunkjuke er en sopp som bare vokser på bøk.

Bildet viser ismåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Sakteflytende elv omkranset av rik og gammel edelløvskog er blitt et sjeldent livsmiljø i Øst-Norge.

Huldrestry (Usnea longissima) er en lav som er knyttet til gamle fuktige granskoger, på østvendte åser og i bekkekløfter. Her er den fotografert på Romeriksåsene i Styggdalen. Her er det gjort flere funn av et stort antall andre sjeldne og sårbare arter i en gammel, dødvedrik granskog på høy bonitet. Den står oppført på den norske rødlista (2006).

Granstokkjuke (Phellinus chrysoloma) er en sopp som vokser på gamle furutrær i fjellgranskoger. Soppen kan drepe levende trær.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser vill gaupe som hviler

Dykkende toppand (Aythya fuligula) hann.

Griseblad har hatt og fortsatt har en viss tilbakegang, og fordi den er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten er nå begrenset til Østfold. Her er den imidlertid fortsatt nokså hyppig i indre og østre deler, men har gått tilbake på kysten. Arten er knyttet til frisk kulturmark (slåtteeng, beitemark, beitete skogkanter og åpen krattskog) og synes å være favorisert av beite. Forekomstene i Norge ligger på nordgrensa.

Ruteskorpe (Xylobolus frustulatus) er en barksopp som vokser på i kjerneved av eik, for det meste på eikestammer som har ligget i årevis, men også inne i hule, stående trær.

Telotrema lepadicum er en uvanlig skorpelav som vokser på gamle løvtrær.

Gammel bøk med snø på avbrukne greiner og karakteristisk bark.

Liten salamander (Triturnus vulgaris) og jente. Liten salamander er et dyr som lever i fisketomme dammer og tjern.

Polarsoleie