Skarlagenvokssopp er en av våre største og vakreste vokssopper. Arten er knyttet til ugjødslet gressmark eller beitemark, Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Portrett av rådyrbukk.

Måltrost er den nest minste av trostene våre. Den har gråbrun overside, brunflekket underside og er uten rødvingetrostens rustrøde flekk under vingene. Fuglen er vanlig i skog over hele landet. Hannen har en musikalsk og variert sang som den oftest fremfører høyt i et tre. Måltrost er en trekkfugl, som normalt overvintrer i Spania og Portugal.

Raspslørsopp er en forholdsvis vanlig slørsopp som vokser i tørre løv- og blandingsskoger i hele landet.

Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også, her et rådyr. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968. Her er en voksen havørn fotografert ved fuglefjellet Runde på jakt etter bl.a. krykkje.

Trollsotbeger er en skorpelav som forekommer på bark og på bar ved av gamle og døde grantrær. Den er også funnet på eik og bjørk. Den vokser i lysåpne skoger med god tilgang på gamle og døde grantrær og signaliserer god kontinuitet i dette substratet. Karakteristisk for sotlavene er de svarte apotheciene med svart sporemasse som sverter av når en tar på dem.

Svart tvillingbeger er en sjelden sopp som vokser på liggende, døde stammer og grener av lind. Sjelden på andre løvtrær. En kan finne soppen i skyggefulle og fuktige miljøer som er rik på død ved.

Squamarina gypsacea (lys lav) er en sørlig, varmekjær kalkbergart kun kjent fra noen svært få funn på kalkberg i Buskerud og Telemark. Arten forekommer ellers i Norden på noen få lokaliteter på Öland, Gotland og Södermanland.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en liten flokk med moskus som hviler. I bakgrunnen ser en utover Drivdalen.

Lunde hekker i Norge i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark, men det meste av bestanden holder til fra Lofoten til Nordkapp. Føden består av småfisk. Lunden overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren. Lunde er fremdeles Norges tallrikeste sjøfugl. Men mange bestander har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Bildet viser lunde i vinterdrakt poå sjøen. Fuglene sees ikke ofte om vinteren, fordi de vanligvis holder seg langt til havs.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Moutmarka er et variert og rikt kulturlandskap syd på Tjøme i Færder nasjonalpark. Her har det vært lagt ned et enormt arbeid i å restaurere det gamle kulturlandskapet som i mange år var under sterk gjengroing. Skjellsand i grunnen gir også et godt grunnlag for en rekke krevende karplanter. Bildet viser sommerblomstringen med mye blåklokker og gulmaure.

Krykkje er den mest utpregede av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark.

Skogranke fra bekkekløften Bergdøla. I Norge vokser skogranke kun i Gudbrandsdalen. Den trives i fuktige miljøer.

Ringtrost ligner på svarttrost, men har ett hvit, halvmåneformet felt på brystet. Hannen er mørkere enn hunnen. Den hekker spredt i karrige og trefattige miljøer over store deler av Norge, bortsett fra lavereliggende strøk på Sør- og Østlandet. Ringtrost er en trekkfugl som normalt overvintrer i Sør-Europa. Bildet viser en ringtrost på vårtrekk.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Mjuktjafs (Evernia divaricata) vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den slike steder forekomme i store mengder.