Blomstrende kjempeturt i edelløvskog. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Sitkagran i rasmark. Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no

Lavarten mørk brannstubbelav er knyttet til brent furuved, hovedsaklig i naturskogpreget, mer eller mindre lysåpen furuskog. Arten bruker lang tid på å etablere seg og antas å være sårbar for redusert skogbrannfrekvens og avvirkning/rydding av brannskadde trær på brannflater.

Murburkne (øverst til høyre) er en liten bregne som oftest finnes på grunnfjell, i bergsprekker og i ur. Den foretrekker baserik grunn. Den vokser spredt i Norge. Svartburken (nederst til venstre) har lignende økologi, men oftest på mer kalkfattig berg. To underarter er igjen knyttet til kalkberg.

Grynfiltlav (Pannaria conoplea) på en mosedekt løvtrestamme. Arten vokser på ulike rikbarkstrær, fortrinnsvis i oseaniske løvskoger.

Rød skogfrue (Cephalanthera rubra) er en av våre største og vakreste orkideer. Den er svært sjelden og vokser i tørr halvåpen kalkfuruskog.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Steppeoransjelav, Xanthocarpia tominii (tidligere Caloplaca tominii) er vidt utbredt i kontinentale, tempererte til arktiske strøk på den nordlige halvkule bl.a. Grønland og Svalbard. I Norge er den også knyttet til de mest kontinentale, nedbørsfattige dalene og er en del av "steppelementet". Steppeoransjelav vokser på kalkrik jord i hele utbredelsesområdet.

Krypfredløs er en flerårig, krypende, rotslående og rikt forgreinet hagestaude med gule blomster. Arten blir bare opp til 5 cm høg, men kan danne store og tette bestander som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Arten formerer seg vegetativt med løsrevne skudd og sprer seg på den måten effektivt ut i norsk natur. Den hører ikke naturlig hjemme i Norge, men ble innført fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus for over 150 år siden.

Orkideen rødflangre vokser på tørr, kalkholdig grus- eller sandjord. Karakterart for mange av våre kalkskoger. Her er den fotografert i Storveltlia naturreservat som innehar en meget spesiell variant av kalkgranskog med rødflangre og reinrose i feltsjiktet. Utformingen med gran som dominerende treslag er unik i nordisk sammenheng, og er bare kjent fra Masugnsbyen i svensk Lappland.

Mange fugler dør under trekket mellom Europa og tropisk Afrika når de skal krysse store ørkenområder. De kan være helt utarmet når de kommer frem til rasteområder, slik som denne vannkilden. Bildet viser hode og kropp av død stork ved en rensedam. Storken er lett gjenkjennelig med sin lange hals og lange nebb og svarte og hvite fjærdrakt. Storken hekker i åpent kulturlandskap med våtmark i store deler av Europa nord til Skåne i Syd-Sverige.

Småragg (Ramalina dilacerata) er en sjelden lav som er knyttet til fuktige bekkekløfter. I Norge er de fleste funnene gjort i Gulbrandsdalen.

Svartmispel er en sjelden busk som trives i bratte skrenter på kalkgrunn i indre Oslofjord.

Knottblom (Microstylis monophyllos) er en orkidee som er knyttet til ekstremrike sumpskoger/myrer. Disse miljøene finner en gjerne der en har kalk i berggrunnen. Gjennom mange tiår har slike lokaliteter blitt grøftet og drenert og leveområdene er derfor blitt sterkt redusert i antall. Her er den fotografert i Ultvedttjern naturreservat.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter pg den vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel. Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne og naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter. Menneskelige aktiviteter som forurensning og fysiske habitatødeleggelser som mudring, utfyllinger og etablering av kaianlegg er blant de mest alvorlige truslene for ålegrassamfunnene langs norskekysten. De siste årene har det vært en stor stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Trådalgenes vekst er trolig forårsaket av overgjødsling, overfiske og global oppvarming. Kilde: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Miljoovervakning/Kartlegging-av-natur/Kartlegging-av-naturtyper/Marine-naturtyper/Oversikt-marine-naturtyper/Alegrasenger/

Hodeskoddelav (Menegazzia terebrata) er en sjelden lav som vokser på skyggefulle bergvegger i skog.

Almeskinn er en nedbryter på grove, døde, avbarkete og harde almestammer, og i sjeldne tilfeller på andre løvtrær.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som skiter.

Tysbast (Daphne mezereum) er en busk med fiolette blomster som springer ut på bar kvist tidlig om våren. Den vokser helst i skog på litt næringsrik jord.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en kraftig moskusokse som løper etter en inntrenger.