Bildet viser et par med teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Gravand er stor som en liten gås, har gåselignende fasong og kalles fagergås av mange. Den er fargerik med en mosaikk av hvite, brune og mørkegrønne felter, samt med rødt nebb. Arten hekker langs hele norskekysten. Reiret legges under store steinblokker, båtnaust el.l. eller den graver gang til et reirkammer. Gravand lever av bunndyr som den hovedsakelig filtrerer ut av mudder i gruntvannsområder. Den er en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Bildet viser gravand hann, som har rød knøl på nebbroten.

Lunde (Fratercula arctica) er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

En gråmåke liggende i bølgene etter en båt.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. Bildet viser en fjellrev som jakter på krykkjer i fuglefjellet på Ossian Sars.

Bildet viser en spurvehauk under jakt på nøtteskriker. Haukene bruker mest jakten som trening da nøtteskrikene stort sett slipper unna med skrekken. Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet. Bildet viser en liten flokk med rein ute på Elveneset ytterst i De Geerdalen. I bakgrunnen kan en se fjellet Templet.

Tranen er en stor fugl som trives best på store myrer i barskog og fjellskog. Det er en trekkfugl som kommer til Norge i april. Her er den fotografert i Sverige ved Hornborgasjøen.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som drikker.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. En sjelden gang kan de fly til lavereliggende områder, slik som denne fuglen som er fotografert i Oslo ! Bildet viser en fjellrype hunn som pusser seg.

Bildet viser et par med teist i sommerdrakt på et isflak. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Damfrosk tilhører de såkalte ”grønnfroskene” og kan skilles fra ”brunfroskene” (buttsnutefrosk og spissnutefrosk m.fl.) på manglende mørk ”maske”, tettsittende øynene, hannens to utvendige kvekkeposer og en smal, lys midtstripe langsetter ryggen. Arten er utpreget akvatisk, varmekrevende og gyter i små og isolerte solrike tjern og dammer. Damfrosk ble oppdaget ny for Norge i 1986. Den regnes som naturlig hjemmehørende i noen få små myrtjern i Aust- Agder, der populasjonen teller under 50 reproduserende individer. Vellykket formering forekommer bare i gode sommere, og populasjonen fluktuerer betydelig. Kilde Artsdatabanken.

Kvinand (Bucephala clangula) hunn på isen.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.