En tovinge i slekten Cylindromyia. Flere arter av tovinger er blomstersøkende og bidrar med pollinering. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Østerdalselven, som har sine kilder i Femundsmarka, meandrerer over en stor elveslette med vellutviklet våtmarksvegetasjon. Her dannes mange små bukter, evjer og flere bekkeløp kommer ut i hovedelva. Dette er biologisk rike miljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplaner, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. På mudderbunnen i bildet kan man se spor etter vadefugl. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt av inngrep, vassdragsregulering eller gror igjen.

Langgrunne strandområder langs kysten er biologisk rike områder og viktige for en lang rekke artsgrupper, som karplanter og vannfugl. Slike områder er f.eks. betyndningsfulle for hekkende og rastende vadefugler under trekket. Bildet viser en stor strandeng og mudderbukt med verdifull flora og rikt fugleliv på Andøya. En vei som er bygget gjennom området har forringet lokaliteten. I tillegg til at slike inngrep fører til arealbeslg og oppdeling av naturområder i mindre deler, fører de ofte også til hydrologiske endringer (f.eks. uttørking, drenering og endringer i tidevannets påvirkning), endringer i vekstvilkår, etablering og spredning av fremmede arter og forstyrrelse.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel og strandrydding under strandryddeaksjon. Området der det ryddes er en biologisk verdifull strandeng i en poll, som både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger.

Østerdalselven, som har sine kilder i Femundsmarka, meandrerer over en stor elveslette med vellutviklet våtmarksvegetasjon. Her dannes mange små bukter, evjer og flere bekkeløp kommer ut i hovedelva. Dette er biologisk rike miljøer som er viktige for en lang rekke arter av vannplaner, ferskvannsinsekter og våtmarksfugl. På mudderbunnen i bildet kan man se spor etter vadefugl. Flere av artene som er knyttet til slike miljøer er i dag truet av at miljøene blir ødelagt av inngrep, vassdragsregulering eller gror igjen.

Strandeng med tusengylden. Arten er knyttet til lavvokste havstrandenger som enten er beitet, slått eller eksponerte.

Tusengylden er en karplante som er knyttet til kortvokste strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel og isopor fra et verneområde i Asker kommune.

Hest som beiter på strandenger i Ilene naturreservat.

En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Bildet viser plastsøppel og isopor fra et verneområde i Asker kommune.

Strandrødtopp (Odontites vernus ssp. litoralis) er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat i Asker kommune.

Kortvokst strandeng i god tilstand med tusengylden og dverggylden.

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. Her er den fotografert på en strandeng i Tjøme kommune. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. Her er den fotografert på en strandeng i Tjøme kommune. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. Her er den fotografert på en strandeng i Tjøme kommune. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Tusengylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.