Griseblad har hatt og fortsatt har en viss tilbakegang, og fordi den er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten er nå begrenset til Østfold. Her er den imidlertid fortsatt nokså hyppig i indre og østre deler, men har gått tilbake på kysten. Arten er knyttet til frisk kulturmark (slåtteeng, beitemark, beitete skogkanter og åpen krattskog) og synes å være favorisert av beite. Forekomstene i Norge ligger på nordgrensa.

Vannflaggermus er vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under. Vannflaggermus har korte ører og litt rosa nese. Arten er lett å påvise når den jakter på en artstypisk måte lavt over stille vannflater. Ungene fødes og oppfostres i kolonier, helst i hule trær, under broer eller i bygninger. Vannfaggermus er vanlig overvintrende i gruveganger i Norge, som på bilde. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske vannflaggermus trekker bort om vinteren. Bildet viser ett dyr i dvale. På grunn av høy luftfuktighet har det dannet seg kondens på pelsen, som gjør at pelsen virker lys på ryggen.

Polarlomvi og krykkje hekker ofte sammen i fuglefjell.

Aksveronika (Veronica spicata) som tiltrekker seg en mørk jordhumle på leting etter nektar. Aksverionika er en karplante der hovedforekomst i Norge er på kalkberg i indre Oslofjord.

Fuglereir (Neottia nidus-avis) som er i ferd med å avblomstre.

Skog- og skjeggflaggermus er to svært like flaggermusarter. Bildet viser ett individ i vintervale som ikke har vært mulig å bestemme til art. Begge flaggermusartene finnes utbredt i lavlandet i Sør-Norge, der skjeggflaggermusa er vanligst. Noen få ynglekolonier er kjent, bl.a. fra kirker og andre bygninger. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 20-70 hunner, blant annet i hule trær og i bygninger. De blir relativt ofte funnet overvintrende i gruveganger, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske skjeggflaggermus trekker.

Griseblad har hatt og fortsatt har en viss tilbakegang, og fordi den er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten er nå begrenset til Østfold. Her er den imidlertid fortsatt nokså hyppig i indre og østre deler, men har gått tilbake på kysten. Arten er knyttet til frisk kulturmark (slåtteeng, beitemark, beitete skogkanter og åpen krattskog) og synes å være favorisert av beite. Forekomstene i Norge ligger på nordgrensa.

Skog- og skjeggflaggermus er to svært like flaggermusarter. Bildet viser ett individ i vintervale som ikke har vært mulig å bestemme til art. Begge flaggermusartene finnes utbredt i lavlandet i Sør-Norge, der skjeggflaggermusa er vanligst. Noen få ynglekolonier er kjent, bl.a. fra kirker og andre bygninger. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 20-70 hunner, blant annet i hule trær og i bygninger. De blir relativt ofte funnet overvintrende i gruveganger, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske skjeggflaggermus trekker.

Tiriltunge er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Flekkgrisøre er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Tiriltunge er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Fiolgubbe er en sopp som danne mykorrhiza med gran og vokser i kalkrike barskoger og rik lågurtskog.

Ormetunge er knyttet til to typer habitater som begge er i tilbakegang: kortvokste (oftest beitete) havstrandenger og slåtte/beiteenger på baserik grunn. På strandeng har arten fortsatt en del forekomster i Østfold, men ellers få i kystfylkene nord til Møre og Romsdal (flest i Rogaland). På ikke-maritim slåtte/beiteeng er arten praktisk talt forsvunnet i Sør-Norge, men har store og stabile forekomster på Helgelandskysten. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.