Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn foran en isbre. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Tur til Svalbard med MS Malmø og WildPhoto.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. En sjelden gang kan de fly til lavereliggende områder, slik som denne fuglen som er fotografert i Oslo ! Bildet viser en fjellrype hunn som pusser seg.

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. En sjelden gang kan de fly til lavereliggende områder, slik som denne fuglen som er fotografert i Oslo ! Bildet viser en fjellrype hunn som beiter.

Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken. Bildet viser rødnebbterne med sine unger, der den ene ligger under foreldrefuglen.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser silhuett av en isbjørn som går en usikker fremtid i møte, fordi den har tilhold på en øy langt fra områder med isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Buorm (Natrix natrix) liker seg i tilknytning til vann, der den kan jakte etter frosk og fisk. Arten forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund.

Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken.

Stellerand hann. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

En havørn i flukt i solnedgangen. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Laks har et relativt lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer. Bildet viser en kjempestor hannlaks i på gyteplass i Akerselva. Vannet er grått og grumsete pga. høy vannstand (som medfører oppvirvling av partikler) og avrenning av veivann.

Voksen gråmåke som holder utkikk fra en lyktestolpe.

Isfugl er en sjelden norsk hekkefugl i isfuglfamilien. Det er en liten og fargerik fugl med langt, spisst nebb og svært kort hale, som livnærer seg ved å stupdykke etter småfisk i vassdrag. Den graver dype reirhull elvebanker. Isfugl er sårbar for foruresning, forstyrrelse og inngrep i elvemiljøer. Her er den fotografert på overvintringsplass.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet.