Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser spekkhoggere utenfor Andenes i Vesterålen.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en stor hannbjørn som står rett utenfor fotoskjulet.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild og silda spruter opp rundt hvalen. I bakgrunnen kan en se ryggfinnen på en spekkhogger..

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som bruker tunga for å forsterke luktstoffene fra simlene.

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Bjørn som kan skimtes i nattemørket ved et tjern. Dyret er fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene. Her er den fotografert i Raudvika hvor den får en karakteristisk rødfarge på hodet på grunn av den røde sanden som er innerst i Kongsfjorden ved Raudvika.

Villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Elg som krysser trafikert vei kan medføre trafikkfarlige situasjoner. Om vinteren trekker mange elger ned mot bebyggelse og veier. Stor tetthet av elg, ofte kombinert med glatte veier og dårlig oppdagbarhet i skumringen, er årsak til at mange dyr blir påkjørt om vinteren.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som passer på en simle.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn i en steinur, som går en usikker fremtid i møte fordi den har tilhold på en øy langt fra isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Kvitskjeving er ein tannkval i delfinfamilien. Voksne dyr blir 1,9 til 2,8 meter lang, er svart oventil, har hvit buk, og karakteristiske hvite og gulaktige felter langs sidene av kroppen. Den kan lett forveksles med den nærstående delfinarten kvitnos. Kvitskjeving er en nordatlantisk art som holder til i tempererte til polare havområder, ofte i store flokker. I norske farvann er den vanligst langs kysten av Vestlandet og nordover til Troms. Sommeren 2019 ble den også sett i ganske store antall i Oslofjorden. Bildet viser en kvitskjeving som hopper.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som drikker.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen. Gaustadtoppen ses i bakgrunnen.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn foran en isbre. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html