Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn som beiter på ganske frodige og gjødslede gressbakker under et fuglefjell, i mangel på annen mat. Hvis den får mulighet vil den også forskyne seg av unger og egg av polarlomvi i fuglefjellet. Den går en usikker fremtid i møte fordi den har tilhold på en øy langt fra isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Bjørn som speiler seg i et tjern. Dyret er fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Islandshester beiter på delvis gjengrodd eng i kveldsol. Hester egner seg godt til restaurering av gammelt kulturlandskap.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Fjellreven gikk kraftig tilbake i antall i Skandinavia fra slutten av 1800-tallet til fredningen i 1930. Til tross for langvarig fredning er den skandinaviske bestanden fremdeles svært liten, mens bestandene i arktis er livskraftige.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild og silda spruter opp rundt hvalen. I bakgrunnen kan en se ryggfinnen på en spekkhogger..

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser to bukker som slåss. I bakgrunnen står to mennesker og ser på kampen.

En flokk på 200 reinsdyr (Rangifer tarandus) på vintebeite en kald januardag på Hardangervidda med en kongeørn (Aquila chrysaetos) svevende i nærheten ventende på et lett bytte.

Ugjødsla beitemarker har ofte en rik og verdifull flora, med bla. flere arter av orkideer. Her Grov nattfiol (Platanthera montana) og harerug.

Bildet viser en flokk med spekkhoggere og flere knølhval som jakter på sild. De har ringet inn sildestimen og fråtser i mat. Dette er noe som kan oppleves langs kysten av Nordland og Troms i vinterhalvåret.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet. Her ett dyr i vinterpels på snø.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet. Her er den fotografert foran Hiorthfjellet.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Sauer som er slipt på frisk fjellbeite i Jotunheimen. Her med utsikt mot Visdalen, Veotindan og Memurutindan.

Svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene.