Kanadagullris og flere andre fremmede planter med svært høy økologisk risiko sprer seg effektivt og danner ofte store og tette bestander langs trikkelinjer, toglinjer og veier. Derfra kan de spre seg uhindret ut i omkringliggende miljøer og erstatte den naturlige vegetasjone som finnes der.

På det tidligere flyplassområdet på Fornebu har man gjennomført landets største prosjekt for gjenskaping av natur og rekreasjonsområder. Det er bl.a. forsøkt gjenskapt tidligere landformer, bygd turveier og plantet ut mange tusen busker og trær. Prosjektet har møtt masiv kritikk fra naturvernorganisasjoner og naturforvaltning på grunn planting av fremmede planter som kan spre seg og ødelegge naturkvalitetene i inntilliggende reservater, samt gjødsling og bruk av store mengder flis.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet flere ulike bergknapparter, både stedegne og fremmede. Det er samtidig en stor risiko for at de fremmede artene kan spre i veianlegget og videre ut i naturområdene omkring, der de kan fortrenge stedegen vegetasjon

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet flere ulike bergknapparter, både stedegne og fremmede. Det er samtidig en stor risiko for at de fremmede artene kan spre i veianlegget og videre ut i naturområdene omkring, der de kan fortrenge stedegen vegetasjon

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet flere ulike bergknapparter, både stedegne og fremmede. Det er samtidig en stor risiko for at de fremmede artene kan spre i veianlegget og videre ut i naturområdene omkring, der de kan fortrenge stedegen vegetasjon

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Ekte løvehale (Leonurus cardiaca cardiaca) er en gammel innført medisinplante. Her vokser den i en fortauskant i Oslo, som en av svært få voksesteder i Norge.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet flere ulike bergknapparter, både stedegne og fremmede. Det er samtidig en stor risiko for at de fremmede artene kan spre i veianlegget og videre ut i naturområdene omkring, der de kan fortrenge stedegen vegetasjon

Verneområde med åpen grunnlendt kalkmark der strandkarse (forgrunnen) og den fremmede arten gravbergknapp (bakgrunnen) har tatt over den naturlige artsrike kalkfloraen. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Kilde: Artsdatabanken.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Ekte løvehale (Leonurus cardiaca cardiaca) er en gammel innført medisinplante. Her vokser den i en fortauskant i Oslo, som en av svært få voksesteder i Norge.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Vanlig hunderot (Ballota nigra nigra) er en gammel kulturplante fra middelalderen, som bare vokser noen få steder i Norge.

Kanin er en art med stor formeringsevne, som kan endre vegetasjonen fullstendig på øyer der de introduseres. Her er det naturlige enger som er fullstendig omdannet til artsfattige gressplener med mange groper.

Bilde av en haug med dumpede masser, betongrør og parkslirekne, som sannsynligvis har spredd seg med massene. Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemplante. Fjerning av parkslirekne er svært vanskelig og krever systematiske tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.

Vanlig hunderot (Ballota nigra nigra) er en gammel kulturplante fra middelalderen, som bare vokser noen få steder i Norge.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten hatt en omfattende spredning. I Norge har den spredd seg i økende grad de siste 30 årene. Arten sprer seg lett med vann og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned til bakken. Dermed utarmes den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Tette bestander fører også til økt erosjon, særlig langs vassdrag. Plantesaften kan gjøre huden lysømfintlig og føre til store solforbrenningsskader ved soleksponering. I verste fall resulterer dette i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.