Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Gammel og grov styvingsask i åpent kulturlandskap med hul basis.

Grov, hul og mosevokst eik er et svært viktig livsmiljø for sjeldne og truede arter. Dette er del av et unikt område, fredet som naturreservat gjennom verneplan for barskog.

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Rik supskog med dominans av svartor. Her en sjelden grov og begynnende hul svartor med vedmuld.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Grov, hul eik i en gjengrodd havnehage. Hule og gamle eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer. En del av disse er truet.

Skogflaggermus (tidligere kalt brandtflaggermus) er med sikkerhet registrert relativt få ganger i Øst-Norge og Midt-Norge. Bildet viser en sannsynlig skogflaggermus. Arten er imidlertid svært vanskelig å skille i felt fra den nesten identiske skjeggflaggermusa (Myotis mystacinus), da den har like ekkolokaliseringssignaler og ser svært like ut. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 10-60 hunner, ofte i bygninger, hule trær og flaggermuskasser. Arten kan godt opptre i felles kolonier med skjegg- og vannflaggermus. Skogflaggermus er ved noen få tilfeller funnet overvintrende i gruveganger i Norge, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ukjent om norske skogflaggermus trekker, men undersøkelser fra utlandet tyder på at arten vanligvis ikke trekker.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Gamle hule frittstående hule eiker i gammelt og åpent kulturlandskap. Hule eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer.

Hule og gamle eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for mange insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer. Svovelkjuken, som man ser på dette bildet, bidrar til å hule treet ut. I Berge landskapsvernområde finnes noen av de største og eldste eikene i Norge.

Store gamle trær utgjør svært verdifulle kvaliteter for et bomiljø. Samtidig er ofte et stort antall arter knyttet til gamle og hule trær, bl.a. er det endel truede arter av inseker, sopp, moser og lav som lever i hule eiker. Her ser vi Oslos største eik, som er hul.

Spesielt grov eik, som også er hul. Hule og gamle eiker utgjør svært viktige livsmiljøer for flere arter av insekter, sopp og lav som ikke lever i andre miljøer. Dette treet er fredet.

En viktig måte å kartlegge flaggermus på er å lete i gruveganger etter dyr i dvale. Sikkerhetsutstyr og en sterk lommelykt er nødvendig for å få gjennomført slike undersøkelser.

Bildet viser en larve av eremitt, holdt av Magne Flåten, som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Mann som lufter hunden i parken en tidlig og tåkefull morgen.

Vannflaggermus er vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under. Vannflaggermus har korte ører og litt rosa nese. Arten er lett å påvise når den jakter på en artstypisk måte lavt over stille vannflater. Ungene fødes og oppfostres i kolonier, helst i hule trær, under broer eller i bygninger. Vannfaggermus er vanlig overvintrende i gruveganger i Norge, som på bilde. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske vannflaggermus trekker bort om vinteren. Bildet viser ett dyr i dvale. På grunn av høy luftfuktighet har det dannet seg kondens på pelsen, som gjør at pelsen virker lys på ryggen.