Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Buorm (Natrix natrix) liker seg i tilknytning til vann, der den kan jakte etter frosk og fisk. Arten forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund.

Bildet viser syngende haukugle i vårnatta, i silhuett mot månen. Haukugle er en delvis dagaktiv ugle som hekker i fjellskog og nordlige skoger. Den legger gjerne reiret sitt i toppen av en høystubbe. Antallet fugler varierer mye avhengig av smågnagertiltgangen.

En gråmåke liggende i bølgene etter en båt.

Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Bildet viser en overlevering av fisk mellom hannfuglen og maken.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. En sjelden gang kan de fly til lavereliggende områder, slik som denne fuglen som er fotografert i Oslo ! Bildet viser en fjellrype hunn som beiter.

Elg som løper over et snødekt jorde.

Tretåspett er en hakkespett knyttet til eldre barskog med mye død ved, hvor den blant annet lever av barkebiller. Bildet viser en unge i reirhullet og fot med tre tær til en av foreldrene.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet.

Lappugle er en av våre største ugler, nesten like stor som en hubro men bare halve vekten. Den er gråbrun spraglete, med markerte ansiktstegninger bestående av konsentriske mørke ringer rundt øynene. Lappugle er utbredt i nordlige barskoger fra Finnmark, gjennom Sibir til Nord-Amerika. Arten har nytlig etablert seg som hekkefugl i Øst-Norge. Antallet hekkende par varierer fra år til år, avhengig av smågnagertilgangen. Bildet viser lappugle som speider fra sin sitteplass.

Stellerand hann som letter. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. Etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Fuglefjell med krykkjer i silhuett og sol. Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den er vanlig fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard.

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert og brune fargetoner. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser lomvi på hekkeplass i sommerdrakt tidlig om våren.