Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.

Bekjempelse av den fremmede planten vinterkarse (Barbarea vulgaris), som økte i mengde etter rydding av gammel, kulturmark. Året etter tiltak var mengden vinterkarse gått kraftig tilbake, mens planten fremdeles var tallrik i inntilliggende områder der det ikke var luket. Dette viser at bekjempelsestiltak kan ha effekt.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.

Bekjempelse av planten russesvalerot (Vincetoxicum rossicum), ved luking og siden transport til forbrenning. Russesvalerot er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-russland eller Ukraina for over 100 år siden. I dag danner den tette bestander på flere av øyene i indre Oslofjord og konkurerer ut verdifull engvegetasjon. Den fremmede planten er derfor blitt en stor trussel mot unike naturverdier.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som er bekjempet en gang med sprøytemidler. Bladene visner eller blir bleke i fargen. Oftest må det sprøytes over to omganger for å bli kvitt planten.

Bildet viser et eksempel hvor den fremmede arten skogskjegg har fulgt med massene som har blitt tilført for å lage en sti. Dårlig kontroll med hvor massene kommer fra og hva de inneholder er en av de vanligste årsakene til at mange fremmede arter sprer seg. Her er det forsøkt å luke bort planten for å bli kvitt den. Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser giftboks med rotte- og musegift og en hund. Undersøkelser viser at urbane dyr og hunder har urovekkende høye nivåer av rottegift i seg. Dyr som er på toppen av næringskjeden ser ut til å være mest utsatt for miljøgifter og kan ha skadelig høye nivåer i seg.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som er bekjempet en gang med sprøytemidler. Bladene visner eller blir bleke i fargen. Oftest må det sprøytes over to omganger for å bli kvitt planten.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne som har vært bekjempet med plantevernmidler. Behandling med plantevernmidler må gjentas over flere år da parkslirekne er en svært seiglivet plante og det er vanlig at det kommer opp nye skudd etter sprøytingen.

Bildet viser et eksempel hvor den fremmede arten skogskjegg har fulgt med massene som har blitt tilført for å lage en sti. Dårlig kontroll med hvor massene kommer fra og hva de inneholder er en av de vanligste årsakene til at mange fremmede arter sprer seg. Her er det forsøkt å luke bort planten for å bli kvitt den. Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som har vært sprøytet med gift.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som har vært sprøytet med gift.

Bildet viser giftboks med rotte- og musegift. Undersøkelser viser at urbane dyr og hunder har urovekkende høye nivåer av rottegift i seg. Dyr som er på toppen av næringskjeden ser ut til å være mest utsatt for miljøgifter og kan ha skadelig høye nivåer i seg.

Russekål bekjempes med rotkutting før eller under plantens blomstring. Tiltaket må repeteres. Arten er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen.

Russesvalerot i blomst som er luket. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som er bekjempet en gang med sprøytemidler. Bladene visner eller blir bleke i fargen. Oftest må det sprøytes over to omganger for å bli kvitt planten. I forgrunnen vises en plante som ikke har vært sprøytet og i bakgrunnen en plante som har vært sprøytet.