Hest beiter på naturbeitemark.

Gulflankedelfin som bryter overflaten, med Akerhus festning i bakgrunnen. Gulflankedelfin (Delphinus delphis) som bryter overflaten. Gulflankedelfin er en vidt utbredt varmtemperert og tropisk delfinart som sjelden opptrer i Norge. Den er ca. 2 meter lang og veier normalt 80 til 150 kg. Mørk rygg og lyse kroppssider skiller den fra de hyppigere forekommende delfinartene som forekommer langs norskekysten.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Gulflankedelfin (Delphinus delphis) som bryter overflaten. Gulflankedelfin er en vidt utbredt varmtemperert og tropisk delfinart som sjelden opptrer i Norge. Den er ca. 2 meter lang og veier normalt 80 til 150 kg. Mørk rygg og lyse kroppssider skiller den fra de hyppigere forekommende delfinartene som forekommer langs norskekysten.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Sauer og lam beiter på naturbeitemark tidlig på sommeren.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Beitende villrein på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Islandshest på fjellbeite.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser to unge "hvitrever" som leker.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Kulturlandskap med hest og sau på beite.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule, med en vekt på opptil 40 kg og nesten 1 m lang kropp. Den har et særegent utseende med en flattrykt hale med hornaktige skjell, svømmehud mellom tærne, sterkt utviklede gnagertenner og kraftige klør. Beveren er nattaktiv og knyttet til vann. Beverens næring består av bark, unge grener av forskjellige løvtrær som den feller, samt vannplanter. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i. Beveren forekom tidligere over store deler av Europa og Asia, men gikk kraftig tilbake i Europa pga. Etterstrebelse. De siste hundre år har arten tatt seg opp igjen i Norge og er nå vanlig mange steder på Østlandet.

En fjorårskalv av elg som beiter vier og geitrams i en vegkant.

Brunlangøre (tidligere langøreflaggermus) er en ganske vidt utbredt i Sør-Norge opp til omtrent Nord-Trøndelag. Arten yngler i kirker og andre bygninger og hule trær. Ynglekoloniene består vanligvis av 10-50 hunner og endel hanner. Brunlangøre er vanlig å finne overvintrende i gruver og fort/bunkerser i Norge. Arten trekker ikke. Bildet viser en brunlangøre i dvale, som glipper med øynene sine. Ørene er brettet bakover under overarmen. Det relativt lange ørelokket stikker ut, og kan minne om ørene på de andre flaggermusartene våre.