Skjeggflaggermus finnes spredt i lavlandet i Sør-Norge. Bildet viser en sannsynlig skjeggflaggermus. Arten er imidlertid svært vanskelig å skille i felt fra den nesten identiske skogflaggermusa. Noen få ynglekolonier er kjent, bl.a. fra kirker og andre bygninger. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 20-70 hunner, blant annet i hule trær og i bygninger. De blir relativt ofte funnet overvintrende i gruveganger, slik som her hvor den henger i et borehull. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ikke kjent om norske skjeggflaggermus trekker.

Vannflaggermus som speilser seg, under typisk jakt etter insekter lavt over stille vannflate. Arten er lett å påvise under slike forhold. Denne flaggermusarten er vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under. Vannflaggermus har korte ører og litt rosa nese. Ungene fødes og oppfostres i kolonier, helst i hule trær, under broer eller i bygninger.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en voksen "hvitrev".

En isbørn vandrer over isen i Raudfjorden nordvest på Spitsbergen.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser moskuskalv som krysser en elv.

Elg beiter i tjern i skumringen.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som passer på en simle.

Hest som beiter på strandenger i Ilene naturreservat.

En fjorårskalv av elg som beiter vier og geitrams i en vegkant.

Gammelt kulturlandskap med natureng, steinrøyser og steingjerder i kontrast til moderne fulldyrket eng i forgrunnen. Lokaliteten er kjent for artsrike enger med orkideforekomster.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Svømmende oter fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som lukter på en pinne som flere andre bjørner har markert på.

Ku på beite på artsrik fjellnær naturbeitemark. Hardangervidda skimtes i bakgrunnen.

Ravn og brunbjørn, som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Ravnen venter tålmodig på et det skal bli dens tur til å spise. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Kvitskjeving er ein tannkval i delfinfamilien. Voksne dyr blir 1,9 til 2,8 meter lang, er svart oventil, har hvit buk, og karakteristiske hvite og gulaktige felter langs sidene av kroppen. Den kan lett forveksles med den nærstående delfinarten kvitnos. Kvitskjeving er en nordatlantisk art som holder til i tempererte til polare havområder, ofte i store flokker. I norske farvann er den vanligst langs kysten av Vestlandet og nordover til Troms. Sommeren 2019 ble den også sett i ganske store antall i Oslofjorden.

Finnhval er den nest største av alle dyr, med en lengde på ca. 20-25 meter og en tyngde på 50-80 tonn. Den skilles fra nærstående seihval på lyse, gulhvite barder på høyre overkjeve. Finnhval foretar nærinsvandringer fra tempererte farvann til høye nordlige og sørlige breddegrader. Den livnærer seg av krepsdyr som lever fritt i vannmassene og små stimfisk. Finnhvalen hadde stor betydning hvalfangsten etter at blåhvalbestander ble overbelastet. Det førte til at arten ble sterkt desimert og til slutt fredet. I dag er bestanden i sakte økning og er forholdsvis vanlig i noske farvann.

Bever lager karakteristiske sportegn når deg feller trær og gnager bark. Her har den spist bjørk på vårsnø langs en bekk. Den europeiske beveren er den største gnageren på den nordlige halvkule. Dyret er med på skape sitt eget miljø ved å bygge dammer og store beverhytter som de bor i.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html