Sauer og lam på innmarksbeite i ravinelandskap.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det ett fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt med en død munk (Sylvia atricapilla).

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Et ekorn sitter i kanten av en dam.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser rein som prøver å krysse fylkesveg 211, men snur i forsøket på grunn av trafikk.

Nylig trafikkdrept grevling som ligger langs veibanen.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

En fjorårskalv av elg som beiter vier og geitrams i en vegkant.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en ung isbjørn ved Raudfjorden på Svalbard. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som lukter på en pinne som flere andre bjørner har markert på.

Storfe gjør en svært god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gamle trær, bl.a. eik.

Kalkrik ugjødsla, beitemark med blant annet store mengder harerug (Bistorta vivipara), som holdes i hevd av hest.

Bjørnebinne med unger fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Svømmende oter fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Islandshest på beite på urterik beitebakke.

Jerv fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven først og fremst et høyfjelldyr, som i stor grad livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild.

Selstali seter i Gausdalen under Gaustadtoppen, er en seter med lang tradisjon som fremdeles drives på gamlemåten med produksjon av bl.a. ost og prim.

Vågehval er den mest tallrike og minste bardehvalene i norske farvann, med en lengde på opptil 10 meter. Den har samme slanke, strømlinjeformede kropp som de andre artene i denne familien, og også samme generelle fargemønsteret, med gråsvart ryggside og lysere underside. Ryggfinnen er sigdformet. Vågehvalene som finnes i det nordlige Atlanterhavet om sommeren tilbringer vinteren i sørlige deler. Det er drevet kommersiell fangst på vågehval siden begynnelsen av 1900-tallet og frem til hvalfangstforbudet kom i 1985, men ikke like omfattende som overfor de større bardehvalene. Island, Japan og Norge driver fortsatt noe fangst av vågehval. Kilde: Norsk Polarinstitutt.