Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser moskus som krysser en elv.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene. Her er den fotografert i Raudvika hvor den får en karakteristisk rødfarge på hodet på grunn av den røde sanden som er innerst i Kongsfjorden ved Raudvika.

Beitende svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Portrett av svalbardrein. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bruk av solcellepanel kan redusere strømforbruket. Bildet viser solcellepanel på hytte.

Bildet viser en rådyrbukk som beiter i en blomstereng. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser voksen fjellrev med to av sine hvalper, en mørk "blårev" og en lys "hvitrev". Ungenes lek blir ikke godt tatt imot av den voksne.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en stor og flott bukk som viser seg frem for simlene.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Elg som krysser trafikkert vei kan medføre trafikkfarlige situasjoner. Stor tetthet av elg og dårlig oppdagbarhet i skumringen, er årsak til at mange dyr blir påkjørt. Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen.

Oter fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Jerv fotografert under kontrollerte forhold i innhegning i Dyreparken i Kristiansand. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven i stor grad et høyfjelldyr, som først og fremst livnærer seg av kadaver av rein. Den kan imidlertid like gjerne leve i barskogen, og er en dyktig treklatrer. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Villsvin er en fremmed art i Norge og den har de siste årene økt i antall i grensetraktene mot Sverige. Villsvin er altentende, men mesteparten er planteføde. Her har villsvinet endevendt skogbunnen på jakt etter bl.a. røtter. Rotingen i skogbunnen kan også gi skader på røttene til trærne, noe som igjen kan føre til råteskader på trærne.