Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser to knølhval med blåst i motlys.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en moskus i fjellandskap.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser to knølhval i en fjordarm.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Høsten er tid for reinsjakt. Her er det en reinsjeger som har felt en simle.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en ung bukk som ligger å hviler.

Bjørnehi graves gjerne ut i en gammel maurtue. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Rusland.

Fotavtrykk etter oter, som har løpt på mudder langs en elv. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser en stor og flott bukk på vandring i fjellskogen. I bakgrunnen skimtes et hyttefelt som i mange tilfeller begrenser vandringsmønsteret til reinsdyra.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det et fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt som sitter på bakken og vokter på en fuglekasse, der det hekker kjøttmeis. Det kan lønne seg å hengde fuglekasser høyt, for å begrense predasjon av katt.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019.

Brunbjørn i skumringen som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland.Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt en natt ved utlagt åte.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser to bukker som måler krefter.

Elg (Alces alces) livnærer seg mye av løvkvister om vinteren.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser en sau som beiter på løvet til slslåpetorn og andre busker.