Ravn og brunbjørn, som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Ravnen venter tålmodig på et det skal bli dens tur til å spise. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Sau beiter i frodig blomstereng.

Beitende svalbardrein. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

Visenten (Bison bonasus) er det tyngste landdyret i Europa. En voksen visent er normalt ca. 1,8 meter høy og veier mellom 300 og 900 kg. Den er vanligvis noe mindre enn amerikansk bison, som den er nært beslektet med. Arten finnes i dag naturreservater i flere land i Øst-Europa og i Russland. For 2000 år var visenten utbredt over mesteparten av Europa nord til Sør-Sverige, vestlige deler av russland og kaukasus. I løpet av de siste 1000 årene ble viscenten skutt ut over hele sitt utbredelsesområde, inntil arten til slutt ble utryddet i vill tilstand etter første verdenskrig. Etter avlsarbeid i en rekke dyrehager ble arten reintrodusert i nasjonalparken Bialowieza. Pr. 2010 var det ca. 400 visenter i den polske delen av skogen, 400 visenter på den hviterussiske delen av skogen og om lag 1000 viltlevende dyr andre steder. Dyrene holder til i skogen om sommeren, mens endel individer trekker ut i omkringliggende jordbrukslandskap om vinteren.

Ravner og brunbjørn, som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Sauer og lam beiter på naturbeitemark tidlig på sommeren.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser knølhval som dykker. Senja i bakgrunnen.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser to mørke "blårev"-hvalper som leker.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som står på to ben og slikker honning av en trestamme.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette.

Knølhval og brelandskap. Økt avsmelting av isbreene i Antarktis, som inneholder 90 % av verdens ferskvann, vil kunne føre til omfattende global oppvarming og havnivåstigning.

Sau av rasen gammalnorsk spælsau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt. Bildet viser sau som har funnet seg ly for sola under en vindskjev busk.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser fjordårskalv som beiter soleie på en eng.

Rådyr er vårt minste og mest vanlige hjortedyr. Den har en lysebrun pels som gjør at den er godt kamuflert i skogen.

Sauene er en viktig kulturlandskapspleier som bidrar til å holde det gamle kultrurlandskapet rundt Klosterruinene på Hovedøya åpent.

Lemen som vegrer seg for å krysse en elv. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en voksen "hvitrev", som er merket av det norske fjellrevprosjektet.

Bildet viser en død nise om har drevet i land på en strand. Nise er den minste tannhvalen i norske farvann. Den har en vid utbredelse i kald-tempererte til sub-polare farvann på den nordlige halvkule. Nise regnes som vår mest tallrike hvalart og bestanden ansees som stabil. Omfattende bifangst er imidlertid bekymringsfull. Endel dyr dør sannsynligvis også som følge av kollisjon med skip.