Marinøkkel er en karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Seter og fjellvann.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Nedbryter på strø, strandart, med mange funn i sanddynelandskap. Her på strandnær sandrikt sauebeite.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Knollsoleie forekommer på mange av de tørre naturbeitemarkene i Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Vei som slynger seg gjennom kulturlandskapet.

Marinøkkel er en karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Ryghsetra og de artsrike slåttengen rundt tunet. Ryghsetra er en viktig kunnskapsformidler gjennom årlige slåttekurs.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Hundetunge er knyttet til tørrbakker (mest på kalkgrunn), tørre berg og sauehellere, og nokså grov, tørr havstrand. I nyere tid er den begrenset til Austlandet, med en eller få forekomster i varme fjordstrøk på Vestlandet. Observasjoner tyder på at den er i en viss tilbakegang. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Artsrik naturbeitemark med lang kontinuitet. I partier finnes spredte busker og trær som gir skjul for dyra.

Tørking av høy på hesjer er sjeldent å se i dagens kulturlandskap, her fra Gvammen i Hjartdal.

Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Slåttemark er en naturtype som det har blitt mye mindre av de siste tiårene. Slåttemark på ugjødsla og rik mark er svært artsrike og viktig å vare på. Bildet viser engene rundt Solli i Asker hvor det bl.a. er mye grov nattfiol. Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde denne floraen. Grov nattfiol er knytta til beite- og slåtteenger, samt lysåpen skog, for det meste på baserik grunn. På bildet vises også mye blåfjær, smalkjempe og gulaks.

Nikkesmelle er knyttet til tradisjonelt utnyttete tørre, baserike beitebakker og er gått tilbake i kulturlandskapet på grunn av omlegging i bruksmåter. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Visenten (Bison bonasus) er det tyngste landdyret i Europa. En voksen visent er normalt ca. 1,8 meter høy og veier mellom 300 og 900 kg. Den er vanligvis noe mindre enn amerikansk bison, som den er nært beslektet med. Arten finnes i dag naturreservater i flere land i Øst-Europa og i Russland. For 2000 år var visenten utbredt over mesteparten av Europa nord til Sør-Sverige, vestlige deler av russland og kaukasus. I løpet av de siste 1000 årene ble viscenten skutt ut over hele sitt utbredelsesområde, inntil arten til slutt ble utryddet i vill tilstand etter første verdenskrig. Etter avlsarbeid i en rekke dyrehager ble arten reintrodusert i nasjonalparken Bialowieza. Pr. 2010 var det ca. 400 visenter i den polske delen av skogen, 400 visenter på den hviterussiske delen av skogen og om lag 1000 viltlevende dyr andre steder. Dyrene holder til i skogen om sommeren, mens endel individer trekker ut i omkringliggende jordbrukslandskap om vinteren.