Storspova er Norges største vadefugl og hekker spredt over hele landet , men mest langs kysten. Den overvinter hovedsakelig i Vest- og Sør-Europa.

Islandshester beiter på artsrik blomstereng. Hester egner seg godt til hevd av gammelt kulturlandskap.

Storengkall i artsrik slåtteng. Arten finnes gjerne i gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel. Slike artssamfunn er sårbare for moderne driftsformer og kunstgjødsel.

Hjertegress (Briza media) er ett karakeristisk gress som vanligvis vokser på artsrike, ugjødsla enger. Den forestrekker kalkrik berggrunn.

Kulturlandskap nord for Totak i Vinje. Landskapet huser også artrike beite- og slåttemarker.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Klokkesøte er knyttet til næringsfattig myr, næringsfattig kyst-fukthei, dynetrau og til innsjøstrender. Frøene til klokkesøte er kortlevde og er kun spiredyktige i ett til to år. Frøene er avhengig av flekker med naken mark for å spire og er følgelig begunstiget av forstyrrelser i marksjiktet. Klokkesøte drar derfor fordel av for eksempel lyngbrenning og beiting. Kilde: www.artsdatabanken.no Bildet viser klokkesøte i et felt hvor det relativt nylig har vært gjennomført lyngbrenning.

Glomma, norges lengste elv, er delvis isfri om vinteren. Elva er derfor en av norges viktigste overvintringsområder for vannfugl, spesielt svaner og ender. Her vises et halvåpent beitelandskap ned mot elva.

På øyer utenfor Larvik holder sau urterike strandenger i hevd.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Magne Flåten i bakgrunnen er den som gjenfant billen i Norge for første gang på over 100 år. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Hann av enten tregjøkhumle eller markgjøkhumle på rødknapp i artsrik slåtteng.

Ballblom er en høyvokst engplante med karakteristisk gul blomst, som vokser på fuktig, næringsrik og gjerne kalkrik jord.

Åpen kalkmark i form av nakne berg og overforliggende grunnlendt kalkmark og kantkratt typisk for kystsonen i Grenland.

Naturvernforbundet i Buskerud sin tradisjonelle slåttedugnad og hesjing på gamlemåten, med hest og håndrake. Dette er en av få større artsrike, ugjødsla slåtteengene i lavlandet. Både barn og voksne trår til med stor iver i hesjingen.

Vårvikke (Vicia lathyroides) har en sterk, pågående tilbakegang. Den vokser hovedsakelige på åpne, tørre enger på sandbunn. Gjengroing etter opphør av bruk (slått, beite) er den mest nærliggende årsaken til tilbakegangen.

Bakkesøte i bratte beitebakker. Artsrike naturbeiter har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Sauer og lam beiter på naturbeitemark tidlig på sommeren.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.