Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp i en artsrik slåtttemark. Ruinene av Margaretakirken i Maridalen sees i bakgrunnen. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Honningie som sanker nektar i blomsten på en løvetann og som har mye pollen i pelsen. Løvetann er en verdifull næringsplante for mange insekter om våren, før de fleste planter har beynt å å blomstre. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Vedsikaden Cixidia lapponica lever som nymfe på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved. Her fra død ved etter skogbrann.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hunn som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Tenebrionidae er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Cteniopus sulphureus tilhører underfamilien smalskyggebiller (Alleculinae ). Det er flere gamle funn fra flere steder i Oslo; nyere funn kun fra Hovedøya (Oslo) og fra en lokalitet i Seljord. Den er knyttet til kalkrike engene og tørrbakkene hvor arten utvikles i vill gulerot. Arten er trolig kraftig fragmentert og habitatet er på tilbakegang. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Honningbier som svermer på et hult tre. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med homler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her sitter den på en ryllik.

Sommerfuglen dagpåfugløye rastende på en trestokk. Dene sommerfuglen flyr tidlig på våren etter overvintringen og senere på året etter at larvene har klekket. Larvene lever på brennesle.

Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge på røsslyng. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Steinhumle som søker nektar på tiriltunge. Tiriltunge er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Hann av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på gullris. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle. Gullris blir 5–100 cm høy og har gule kurver som danner en klase i toppen av stengelen. Den er en vanlig plante i hele Norge og vokser bl.a. langs veikanter, i blomsterenger, i åpen skog og i høyfjellet.

Urterike slåttemarker er viktig for pollinerende insekter som denne markgjøkhumlen. Rødknapp er en viktig næringsplantene for humler sent på sommeren.