Dronning av steingjøkhumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Vårfluer (Trichoptera) er en stor gruppe ferskvannsinsekter med 293 arter registrert her i landet.

Thryogenes festucae er en sjelden bille som er knyttet til rike sumper og vannkanter. Dette eksemplaret er funnet i Stranda naturreservat i Porsgrunn, Telemark, men er ellers kun kjent fra Stokke kommune i Vestfold i nyere tid. Billen er fotografert fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.

Kløverhumle som flyr fra rødkløver tilrødkløver på søken nektar. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Alpegullregn er en femmed busk i ertefamilien som danner blomster i lange klaser. Planten er svært problemarisk enkelte steder, fordi den sprer seg ut i naturen danner tette bestander som konkurerer ut annen buskvegetasjon. Dette gjelder spesielt på øyene i Oslofjorden. Bildet viser fruktene til alpegullregn, belger.

Steingjøkhumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Den lille skyggebillen Corticeus longulus lever i barkbilleganger under barken på nylig døde furuer på sommervarme lokaliteter i områder med god dødvedkontinuitet.

Hunn av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på ullvier. Vier er en viktige næringsplanter for humler. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle.

Hagehumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Bildet viser sommerfuglen hvit c, som søker etter nektar på blåknapp. Blåknapp er en verdifull næringsplante for mange insekter. Hvit C er en ganske stor dagsommerfugl. Vingene er brunoransje med svarte flekker og sterkt flikete ytterkanter. Undersiden er mørkt brun der bakvingene har en iøynefallende, liten, hvit, C-formet tegning. Arten opptrer i hele Sør-Norge, men er noe lokal og vanligst i lavlandet på Sør- og Østlandet. De overvintrer som voksne og sees alt tidlig om våren. Larvene lever på nesle, samt en rekke trær og busker.

En klegg svever over myra og venter på en vert å suge blod fra. Trolig en art i Hybomitra slekta.

Steinhumle som søker nektar på hageplanten ullsalvie. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus hvor den sitter på karplanten bukkebeinurt. Bukkebeinurt er knyttet til strandenger, beitemark, kalkrike enger og tørrbakker i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag. Mange av disse voksestedene har vist en kraftig tilbakegang.