Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her liten bloddråpesvermer på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Markhumler som parrer på blåknapp. Markhumle som søker nektar på rødknapp. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Vedsikaden Cixidia confinis lever som nymfe på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Her som nyklekt voksen. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Åkerhumle som søker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Klapregrsshoppe på rognasal. Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Dvergroteter, tilhørende familien rotetere (Hepialidae). Hunnen er større og mer grå i fargene. Den er ganske vanlig i skog. Larven lever på røttene til bregner. Roteterne er primitive sommerfugler med mange arter i tropene.

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark. Arten sitter på bladet til den sjeldne planten knollmjødurt.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Den fungerer også som pollinator.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Polydrusus formosus er en snutebille som tidligere ikke er kjent fra Norge. Billen er kjent fra noen lokaliteter i Sør-Sverige, samt Danmark. Snutebillen lever av bladene på diverse løvtrær. Denne billen ble første gang registrert i Norge i Bærum av Stefan Olberg i 2008.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Trehumle som sanker nektar på bergmynte. Trehumle er en svært vanlig og karakteristisk art med den brunaktige mellomkroppen og den hvite bakstussen. Arten finnes like gjerne i hagen som i skog og mark. Den lager bol i husvegger, fuglekasser eller hulrom i trær, og kan opptre aggressivt dersom den forstyrres i bolet. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

Svartskjeggdroneflue er en blomsterflue som etterligner humler. Arten er livnærer seg som voksen på ulike planter og er som andre blomsterfluer viktige pollinatorer. Her på rødknapp i artsrik slåtteng.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Magne Flåten i bakgrunnen er den som gjenfant billen i Norge for første gang på over 100 år. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hagehumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp i en artsrik slåtttemark. Ruinene av Margaretakirken i Maridalen sees i bakgrunnen. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.