Geithamsen er Europas største stikkeveps. I Norge har den før 2007 ikke vært observert sikkert siden 1911, men fra 2007 har det blitt observert et økende antall individer. Den er i 2017 antatt etablert i Østfold, Akershus, Vestfold og Buskerud og er forventet å spre seg videre. Den bygger bol først og fremst i hule trær. På bildet har den etablert seg i et gammelt hakkespettreir som den har tettet igjen.

Sykkelturer om våren kan gi mange fine naturopplevelser. Her studeres en dagpåfugløye (Nymphalis io) som søker seg til en varm sten en solvarm vårdag.

Brudelys er en flerårig vannplante med krypende jordstengel og som vokser i matter. Hoveddelen av europeiske planter er trolig ikke frøreproduserende, men de formerer seg effektivt vegetativt og spres trolig med fugl. Brudelys vokser på grunt vatn i tjern og elver og er vidt utbredt i Europa nord til deler av Sverige og Finland. I Norge er den kjent fra to områder, hhv. øst i Akershus og i Finmark. Bildet viser forekomst som har vært plantet ut. Kilde: Artsdatabanken

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Vanlig blåvinge (Polyommatus icarus) på blodstorkenebb (Geranium sanguineum). Sommerfuglen er vanlig i hele Norge.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Tyrihjelm med markhumle, som henter nektar ved å bite hull i kronrøret. Tyrihjelm er en attraktiv næringsplante for humler. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Honningbier som svermer på et hult tre. Honningbier kan opptre i store mengder og på den måten effektivt konkurrere med homler og andre pollinerende insekter. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en steinhumle hann som søker nektar på ormehole. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Bildet viser lundgjøhumle på rødknapp, som er en viktig næringsplante for mange insektarter. Lundgjøkhumle er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Den er sosialparasitt på lundhumle. Arten kan noen ganger ligne mye på tregjøkhumle og markgjøkhumle, men har en mer rødaktig bakstuss og alltid godt med rød behåring på undersiden av bakkroppen. I Norge finnes arten i dag hovedsakelig i noen områder sør i Hedmark nær en større forekomst i Värmland i Sverige. Kilde: Artsdatabanken.

Tiriltungeblåvinge er en typisk urt i artsrike slåttemarker.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på en rødknapp.

Markhumler som parrer på blåknapp. Markhumle som søker nektar på rødknapp. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken

Hagehumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Yrende insektsliv på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insekter.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hann av en svartfotskogrovflue.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på krekling og blåbær.

Sotpraktbille er en sjelden bille som etter 1980 kun er funnet to steder, en i råde, Østfold og en i Notodden, Telemark. den er spesialist på brannflater og bruker trolig luktesansen for å finne frem til ferske skogbranner. På undersiden av bena har den infrarøde "sensorer" som trolig fungerer på den måten at de varsler om at det ikke er for varmt der den lander. Den dukker meget raskt opp på brannflatene og gjerne mens det fortsatt ryker. Sotpraktbilla hører til en gruppe av insekter som er helt avhengig av jevnlige skogbranner for å overleve og. Billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.