Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Som bildet viser beites vasspest av stokkender og andre vannfugler, og kan sannsynlivis også spres med vannfugl.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Aksveronika (Veronica spicata) som tiltrekker seg en mørk jordhumle på leting etter nektar. Aksverionika er en karplante der hovedforekomst i Norge er på kalkberg i indre Oslofjord.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Billen Conopalpus testaceus er funnet spredt fra Vest-Agder til Østfold, samt på et par lokaliteter i Sogn og Fjordane, de fleste funn kystnære. Larvene utvikles i svært løs hvitråteved i greiner av flere løvtreslag, men først og fremst eik. Den utnytter døde greiner både på trær og på bakken, og i tynnere stammer. Arten er tallrik ved flere lokaliteter med gammel edelløvskog og særlig på steder med mye eik. Den er negativt påvirket av skogbruk. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde ww.artdatabanken.no

Noen ganger er fiskelysten så stor at den kan overvinne alle de små plagene som knotten forårsaker. Simen (6 år) var fast bestemt på å bli værende for å dra opp fisk, selv om svikonotten svermet i store mengder. En tidlig kveld i teltet reddet oss fra å bli helt spist opp.

Mattbiller (Zopheridae) er en familie av biller som omfatter arter av svært forskjellig størrelse og utseende. De fleste av artene lever av sopp som vokser på død ved, og er derfor sjeldne i miljøer med lite død ved. Noen arter av Colydiinae er rovdyr, ellers er de fleste medlemmene i denne familien soppetere både som larver og voksne. De er oftest å finne under løs bark på døde stokker. Larvene borer tunneler i råtten død ved og spiser soppene som vokser på den. Da de er knyttet til død ved er mange av mattbillene truet av moderne skogbruk som gjerne fjerner all slik ved fra skogen. Colydium elongatum tilhører underfamilien mattbiller (Colydiinae). Arten er knyttet til barkbilleganger på grove trær, særlig eik og gran. Er kjent fra ca. 10 lokaliteter på sørøstlandet i ny tid. Arten er på tilbakegang over hele Skandinavia. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Billen Donacia brevicornis er nylig påvist i Norge ved Lyseren i Spydeberg kommune (Østfold), og antas å være svært begrenset utbredt. Den er sannsynligvis ikke i tilbakegang, men kraftig fragmentert. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Acilius sulcatus er en av vannkalvene våre og den er et glupsk rovdyr. Den finnes i stillestående ferskvann. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Mycetochara obscura tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra Troms, Sør-Trøndelag og Buskerud. Alle nyere funn er gjort med feller i naturskog av furu. Utvikles i morken og soppinfisert ved i grove og hule bartrær, i Sverige også påvist i bjørk, osp og eik. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no og www.wikipedia.no

Hololepta plana finnes i dag på flere lokaliteter med gammel osp i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Lokalitetene ligger i pressområder hvor gammel ospeskog er i tilbakegang. Både larver og voksne biller lever under, og delvis i, barken på døde løvtrær. Selje, eik, alm, bøk og særlig osp er vertstrær. Den er et rovdyr og spiser trolig larver av andre insekter. Det er en relativ stor bille, 8-10mm., men tykkelsen på kroppen kan imidlertid være ned til 0,9 mm. Dette gjør at den kan regnes som en av verdens flateste biller. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: Kvamme, T. 2008. Rødlisteprofilen 11: Flat storstumpbille - flatest av alle billene. Norsk Skogbruk 54(12): 30. og www.artsdatabanken.no

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Ammophila sabulosa er en graveveps. Hunnen graver små huler i sandjord hvor hun legger ett egg sammen med et insekt hun har fanget og lammet, særlig sommerfuglarver. Vepselarven spiser de mindre vitale delene først, slik at sommerfugllarven lever så lenge som mulig. De voksne finnes i april til september og lever av nektar fra blomster. Dette eksemplaret er fotografert fra insektssamlingen til Ole Lønnve.