Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Puppeskall etter sommerfuglen Scardia boletella på toppen av knuskkjuke. På grunn av at arten er stor, kreves det rikelig tilgang på substrat for å opprettholde en populasjon. I Norge er arten tidligere kjent fra fem lokaliteter i den sydøstlige delen av landet. I Norge er arten kjent fra Sørlandet og det sentrale Østlandet, for det meste noe inn fra kysten. Det er gjort mange nye funn i Telemark og rundt Oslofjorden de seneste år som er et resultat av aktivt søk etter arten. Dette er i hovedsak spor etter arten i form av lett kjennelige klekkehull, noen ganger med tomme utstikkende pupper. Arten påvirkes negativt av moderne driftsformer i skogbruket der store flater snauhogges, noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater.

Maurløver er dårlige flygere og en finner dem som regel tett på der de levde som larve. Det er larven som er lettest å se der den lager en fangstgrop i løs sand. I bunnen sitter larve og fanger dyr som faller nedi, som regel maur. Larven har kraftige kjever. Dette er larven av starndmaurløven som er meget sjelden i Norge. Den finnes bare på havstrender på noen få lokaliteter på Østlandet.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Pukkelrygget rovflue er tidligere funnet på lokaliteter langs kysten fra Østfold til Agder. Det er også rapportert et innlandsfunn fra Odalen i Hedmark. Til nå er det nyeste funnet av arten rapportert fra Hokksund i 1963. Sommeren 2008 ble den så funnet i området Gjeskefjellet i Drangedal kommune av Arne Laugsand. Arten ble fanget på hogstrester av furu. I tillegg finnes det områder med edelløvskog i nærheten (eik), som er det naturlige habitatet for arten. Som de fleste andre rovfluer er pukkelrygget rovflue et grådig rovdyr som fanger og dreper andre insekter. Disse byttedyrene er gjerne større en rovflua selv, for eksempel gresshopper og øyenstikkere. Rovfluene kan sammenlignes med landeveisrøvere og sitter ofte på utkikksplasser og speider etter byttedyr. Når byttedyrene passerer flyr de raskt ut og fanger dem. Rovfluene stikker hull på insektene og sprøyter inn en blanding av enzymer og gift. Denne blandingen dreper byttet raskt og rovflua kan så suge ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene trives best i varme omgivelser og er vanligvis kun aktive i solskinn. Bildet er fotografert fra privat belegg i samlingen til Arne Laugsand. Kilde:BioFokus.no/Øivind Gammelmo.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme.

Steinhumle hann som søker nektar på engknoppurt. Engknoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Tyvhumle som henter nektar ved å bite hull i kronrøret på tyrihjelm. Tyvhumle finnes over store deler av landet nord til Tromsø, og er mest vanlig i fjellskogen. Med sine kraftige kjever er det typisk at den "stjeler" nektar fra dype blomster ved å bite hull i kronrøret, slik at den ikke bidrar til pollinering. Arten har lang og rufsete pels som er matt, svart på mellomkroppen og fremst på bakkroppen i sterkt kontrast mot den rødaktige bakstussen.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

Upis ceramboides er en stor og svart skyggebille med skulpturerte, glinsende dekkvinger og lange bein. Arten er i dag kun kjent fra varme rasmarker ved Sel i Gudbrandsdalen, der billen lever i lite til middels nedbrutte, hvitråtne bjørkestokker. Arten er brannbegunstiget, er avhengig av god dødvedkontinuitet og store mengder med død ved, noe som gjør at billen har et meget begrenset utbredelsespotensial her i landet. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Den vanlige sommerfuglen engsmyger er ofte å se på enger og i veikanter i juni-juli.

Billen Cryptocephalus sericeus er i nasjonal sammenheng en forholdsvis sjelden bille som hovedsakelig er knyttet til tørrenger i Oslofjordsområdet, men på øyene i Oslofjorden er den vanlig.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer som letter fra en rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante for humler, sommerfugler og andre insekter. En biolog med hov i bakgrunnen, som kartlegger insektfaunaen.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Mørk rutevinge lever på vendelrot. Biotopen er fuktige skoglysninger der vertsplanten vokser. Utbredelsesområdet omfatter den østligste delen av Sørlandet, den sørligste delen av Østlandet med enkelte utløpere opp i Hallingdalen og Valdres. På Vestlandet er arten påvist en del steder inne i fjordene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Idag er dette store utbredelsesområdet brutt opp i små flekker, og arten er i tilbakegang. Gjengroing er sannsynligvis den største årsaken til tilbakegangen.

Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.