En klegg svever over myra og venter på en vert å suge blod fra. Trolig en art i Hybomitra slekta.

Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Klippeblåvinge som varmer seg på en stein. Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Dronning av slåttehumle på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Mørk jordhumle som sanker nektar. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Hagehumle som sanker nektar på hestehov. Hestehov er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Lynghumle som sanker nektar på skogstorkenebb. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Blomsterrike enger har en rikt insektfauna. Her sommerfuglen engsmyger på en tirilrunge (Lotus corniculaus).

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hagehumler som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Loddenblomsterflue er en sjelden blomsterflue som er knyttet til gammel, glissen løvskog. Larvene utvikler seg i råtehull i ulike løvtrær. Loddenblomsterflue er kun funnet en gang i Norge, nærmeres bestemt i Vestfold i 1998. Bildet er tatt fra insektssamlingen til Morten Falck.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Storgnagbille er nyere tid kjent fra et par lokaliteter i Telemark (Drangedal) og Vestfold (Larvik). Arten er nyttet til urskogslignende bestand med grove graner, men er også funnet på bjørk.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Blomstereng med rike forekomster av gjerdevikke er viktige humlemiljøer. spesielt for slåttehumle. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Dronning av kløverhumle som er fanget inn for undersøkelse. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken