Bildet viser en steinhumle hann som søker nektar på ormehole. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Vokskake med hulrom er karakteristisk for honningbier. De består av parallelle skiver av voks, med sekskantede hulrom som har honning, pollen eller bieyngel. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Oransjegullvinge og tiriltungeblåvinge er to vanlige og vakkre arter som ofte finnes på blomsterrike lokaliteter. På bildet er begge på jakt etter næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Bildet viser blåklokke og bølgemåler. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh. Bølgemåler er en middels stor sommerfugl i gruppen egentlige målere (Geometridae). Forvingen er trekantet med spisse forhjørner, et bredt, mørkere tverrbånd i midten og en rund, mørk flekk nær fremkanten. Bølgefly har en ganske kort flygetid i juli og august.

Blomstervepsen og pollinatoren Tenthredo brevicornis finnes spesielt i tilknytning til blomsterrike enger, men også i veikanter, jordekanter, skogskanter og andre steder rikelig med blomster. T. brevicornis er en ganske vanlig art, som enkelte steder kan opptre i store antall. Pollen fester seg lett i behåring og skulpturering, men de samler ikke pollen slik som biene, men bidrar til pollinering.

En kameleonedderkopp (hunn) har gjemt seg i en fjærekoll og overrasket og fanget en engringvinge i det den landet for å suge nektar.

Blåvingegresshoppe er en av våre sjeldne gresshopper. Den er kun funnet rundt Oslofjorden og et stykke nedover langs kysten til Aust-Agder. Den foretrekker gjerne sørvendte, varme bergknauser og bergskråninger, ofte med forholdsvis bratt helling. Det kan også opptre på sandstrender og strandenger på noen av de varmeste lokalitetene i Norge (f.eks. Hvaler og Tjøme). Arten er ikke gjenfunnet på flere av de eldre lokalitetene, mens noen få nye har tilkommet i de senere årene. Kilde: http://artsdatabanken.no/Rodliste

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Orthocerus clavicornis er en bille som lever på bikkjenever. Antennene ser ut som børster.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Rovfluer er en stor gruppe fluer hvor både voksne og larver er rovdyr som fanger andre insekter, ofte større enn dem selv. Som voksne sitter ange arter og venter på bestemte utsiktsplasser og er på jakt etter forbipassernende insekter som de kan fange og spise. Bildet viser en hunn av en gulfotskogrovflue.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Insekter er spennende dyr å fange og kan være veldig fasinerende for små barn. De er også lettere å studere i et lite glass.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på et gress-strå.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

En Åkerhumle på rødknapp i artsrik slåtteng. Humler er viktige pollinatorer.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.