Død blågrønn øyenstikker som flyter i vannoverflaten. Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hann. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Klimakrisen vil føre med seg mer ekstremvær som vil påvirke naturen og naturressursene. Lia på bildet ble rammet av orkan høsten 2021 og i etterkant tørkeskade med påfølgende barkbilleangrep. På bildet ser man tydelig hvordan ensaldret granskog har blitt utsatt for stor dødelighet, mens de løvdominerte skogene fremdeles står. Større treslagsblanding er viktig i møte med klima- og naturkrisen.

Billen Melanimon tibialis er knyttet til sandstrender. Arten finnes på kun en lokalitet i Norge, Ørekroken på Kirkøy i Hvaler kommune (Østfold). Arten er her tallrik mellom røtter på halvåpne sandflater på bakstranden. Arten er kraftig fragmentert og habitatet minker. Potensialet for flere forekomster i Norge er svært liten, men den ene norske bestanden må regnes som en utløper fra utbredelsesområdet i Sør-Sverige

Hagehumle som sanker nektar på tyrihjelm, med en synlig pollenkurv på bakerste legg. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Åkerhumle som sanker nektar på knollerteknapp. Knollerteknapp er en verdifull næringsplante for humler. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Hannene av aurorasommerfuglen er lett å kjenne igjen med sine orange felt ytterst på vingen. Denne sommerfuglen trives i fuktige enger, grøftekanter og fuktige skogbryn. Larven lever på engkarse og andre planter i korsblomstfamilien. Sommerfuglen overvintrer som puppe og klekker i mai. Flyvetiden er mai-juni. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging, siden fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Klapregresshoppe er en ganske stor og klumpete gresshoppe, med røde vinger og en karakteristisk klaprende lyd. Hannen er svært mørk, med hvite tverrstriper på beina, mens hunnen er lysere brun. Arten er knyttet til varme, sørvendte tørrenger på Østlandet. Arten trues av gjengroing og utbygging og har sannsynligvis hatt en betydelig tilbakegang.

Billen Phryganophilus ruficollis er en veldig sjelden bille i Norden. Arten har en østlig utbredelse og er tidligere i Norge kun påvist på noen lokaliteter i Trøndelag på 80- og begynnelsen av 90-tallet. De siste 10 årene er arten funnet noen få ganger innenfor et relativt lite området i Melhus kommune i Gauldalen. Phryganophilus ruficollis er en trelevende art som kun finnes i død ved med en helt spesiell struktur og lukt. Veden skal være så myk at den kan løsnes med fingrene, være sterkt mycelholdig, gulaktig i fargen og med en særegen lukt. Larver og pupper er påvist i gran- og bjørkelæger i Norge i gammel naturskog, og arten ser ut til å begunstiges av skogbrann.

Svartskjeggdroneflue er en blomsterflue som etterligner humler. Arten er livnærer seg som voksen på ulike planter og er som andre blomsterfluer viktige pollinatorer. Her på rødknapp i artsrik slåtteng.

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Sommerfuglen dagpåfugløye rastende på en trestokk. Dene sommerfuglen flyr tidlig på våren etter overvintringen og senere på året etter at larvene har klekket. Larvene lever på brennesle.

Sotpraktbille er en sjelden bille som etter 1980 kun er funnet to steder, en i råde, Østfold og en i Notodden, Telemark. den er spesialist på brannflater og bruker trolig luktesansen for å finne frem til ferske skogbranner. På undersiden av bena har den infrarøde "sensorer" som trolig fungerer på den måten at de varsler om at det ikke er for varmt der den lander. Den dukker meget raskt opp på brannflatene og gjerne mens det fortsatt ryker. Sotpraktbilla hører til en gruppe av insekter som er helt avhengig av jevnlige skogbranner for å overleve og. Billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp i en artsrik slåtttemark. Ruinene av Margaretakirken i Maridalen sees i bakgrunnen. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Nylagt egg fra kløverblåvinge på en erteplante. Biotopen er åpne områder med vertsplantene, ofte på magre og litt tørre steder. I Norge er arten utbredt på Østlandet nord til den aller sørligste delen av Hedmark og Oppland. Fra Agder foreligger det noen få funn. Antall kjente lokaliteter er rundt 90. På grunn av de pågående endringer i kulturlandskapet, utsettes artens levesteder for negative påvirkninger som gjengroing, granplanting, gjødsling og oppdyrking.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Steinhumle og bille på engsoleie. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken