Et ospeblad med flotte høstfarger og vanndråper. En maur har forvillet seg opp på bladet.

Kartlegging av sommerfugler, med heroringvinge på rødknapp i forgrunnen. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Åkerhumle som sanker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Hann av gresshumle som sanker nektar på blåknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland. Her sitter ett nyklekt dyr på en sverdlilje.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv. Disse bildene er tatt på øya Rauer, som er et skyte- og øvingsfelt og har en av de største forekomstene av karminspinner i Norge.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Reinfannbille er en vanlig bille som stedvis kan opptre i store antall. Den er altentende, men er knyttet opp mot ulike urter som bl.a. reinfann og ryllik. Hunnen produserer svært mange egg og bakkroppen svulmer kraftig opp før egglegging. På bildet ser du en hunn som er i ferd med å legge egg.

Tyrihjelm med markhumle, som flyr fra blomst til blomst. Tyrihjelm er en attraktiv næringsplante for humler. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har synlig pollenkurv på bakerste legg og mye pollen i pelsen. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Heroringvinge som sanker nektar på rødknapp. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Larvene utvikles i ved og av og til i maurtuer.

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl som søker nektar på bergmynte i forgrunnen. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.