Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her to hanner med karakteristisk rød kropp.

Skjærpiplerke er en fugleart i erlefamilien. Den er litt større enn trepiplerke og heipiplerke og betydelig mørkere i fjærdrakten, som er gråbrun og spraglete. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs kysten i Vest- og Nord-Europa., inkludert i Norge. Skjærpiplærke er delvis trekkfugl: En del overvintrer langs norskekysten, mens andre drar helt til Nordvest-Afrika. Kilde: Store norske leksikon.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du snøugla sittende på en høyspentmast. Kraftnettet dreper mange fugl hvert år i Norge, både gjennom kollisjoner med ledningene og ved elektrokusjon. Elektrokusjon innebærer at en fugl samtidig kommer i berøring med to strømførende ledninger, eller en strømførende ledning og en jordet del av et elektrisk anlegg med det resultat at fuglen dør av elektrosjokk.

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er.

Gråmåka er en av våre mer vanlig måker. Den hekker langs hele kysten vår, men også fåtallig i innlandet. Bildet viser en måke som rister av seg vann.

Vandrefalk hekker i lavlandet og ut ut mot kysten langs store deler av Norge. Den gikk tidligere sterkt tilbake på grunn av forfølgelse og spredning av miljøgifter. De siste 10-20 årene har bestanden tatt seg merkbart opp igjen. Vandrefalken regnes som det raskeste dyret på jorda. Bildet viser en voksen vandrefalk i flukt.

Toppand hekker spredt i vann over store deler av landet, men er mest vanlig i relativt næringsrike og grunne innsjøer. Utover sommeren og høsten samles de ofte i store flokker. Toppand overvintrer vanlig langs i kystområder og i åpent vann i byer. Bildet viser en toppand hann som pusser fjærne.

Siland (Mergus serator) er blitt en av de vanligste endene som hekker i indre Oslofjord. Her et kull med unger som hviler på et skjær.

Bildet viser knoppsvane og sangsvane sammen. Knoppsvane hekker i Norge ved grunne, næringsrike innsjøer og i skjermede bukter og viker langs sjøen, samt på øyer i skjærgården. Den hekker i lavlandet langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, samt et stykke inn dalførene på Østlandet. Knoppsvanen øker sin utbredelse nordover og innover i landet. Fugler som hekker i Norge er dels stasjonære (særlig på Jæren), men kan også trekke sørover til Danmark avhengig av fødetilgangen om vinteren. Sangsvane hekket tidligere spredt i vegetasjonsrike tjern og innsjøer, ofte i de mest utilgjengelige myrområdene i nordlige deler av Norge. I de senere år har arten imidlertid ekspandert sørover. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig hovedsakelig langs norskekysten, men vinterbestanden er mye større enn hekkebestanden og det antas derfor at også svenske, finske og muligens russiske sangsvaner overvintrer i Norge. Arten er avhengig av åpent vann og forflytter seg om høsten og vinteren etter isforholdene. Kilde: Artsdatabanken

Polarmåka er en arktisk måke som hekker blant annet på Svalbard. Høst og vinter kan den sees av og til langs kysten av Norge, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier.

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Polarsnipe hekker i arkisk og overvintrer langs kysten av Vest-Europa og Vest-Afrika. Ringmeringsdata tyder på at mange av polarsnipene som raster i Norge hekker på Grønland og i Canada. Bildet viser en voksen polarsnipe i rustbrun sommerdrakt som søker etter smådyr blant bæretang på rasteplass under trekket. Gruntvannsområder med tang er viktige næringssøks-områder for mange vadefuglarter.

Den unge havsulen har død en pinefull død etter å ha satt seg fast i en fiskesene, som har surret seg fast seg rundt nebbet. Utallige fugler setter seg fast og dør på lignende måter. Havsule er en stor sjøfugl med et vingespenn opp mot ca 180 cm. Den hekker i store kolonier i bratte kystfjell. Det er en dyktig stupdykker og kan komme opp i 100km/t i disse stupene.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en blågulara i et bur. Dette er en fugl som kommer fra skogområder i Sør-Amerika. Handel har hatt negativ innviorkning på enkelte bestander av arten og blågul ara har blitt borte fra deler av tidligere utbredelsesområdet. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Nattravnen er en tropisk trekkfugl som kommer på våren i mai og reiser om høsten i august–september til Øst- og Sør-Afrika. I Norge er den stort sett begrenset til Østlandet. Den er nattaktiv og jakter på nattsvermere.

Hvitkinngås ble introdusert i Oslo på 1970-tallet og hekker nå i stort antall på øyene i indre Oslofjord. På strendene kan den legge igjen store mengder møkk og er ikke alltid like populær.

Makrellterne (Sterna hirundo) har gått kraftig tilbake i indre Oslofjord.

Løvmeis er en standfugl som vanligvis hekker i eldre løvskog eller i parker med eldre løvtrær. Arten er en av våre mindre vanlige forekommende meiser som kun har tilhold i lavlandet. Løvmeis er svært lik granmeis, men har andre lyder og har mer brune fargetoner i fjærdrakten. Bildet er tatt på foringsplass.

Storjoen hekker vanligvis nær kysten, ofte i tilknytning til en sjøfuglkoloni, men den kan også hekke i innlandet. Hekkeplassen er helst flate og åpne områder. Storjoen er en effektiv tyv og stjeler mat fra andre sjøfugl.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en hunnfarget fugl som spiser bær av svensk asal.