Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du en snøugle jaktende på smågnagere.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Hubro er verdens største ugle. Den har gulbrun grunnfarge med mørke lengdestriper på undersiden. Hodet har lange fjærtopper. Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge har den gått sterkt tilbake og er i dag vanligst langs kysten fra Rogaland til Nordland. Hovedårsaken til tilbakegangen er kontakt med strømførende ledninger, samt endringer i landbruket og forstyrrelser. Hubroen livnærer seg av mindre pattedyr og fugl. Den er en strengt nattaktiv ugle. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser døde og utsultete lomvi i vinterdrakt, med Den Norske Opera & Ballett i bakgrunnen.. Enkelte høster er det funnet mange døde lomvier som sannsynligvis er omkommet på grunn av matmangel.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften.

Lemen som går over stålis. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Vintererle er en erle med grå rygg, gul og hvit underside og spesielt lang stjert. Den er en vanlig hekkefugl langs rennende vann nord til Trøndelag. Den er normalt en trekkfugl som overvintrer i Vest-Europa, men noen få overvintrer. Bildet viser en vintererle hann som synger. Hannen er mer gul på undersiden enn hunnen.

Linerle er en utpreget insektsspiser. Den foretrekker åpne områder hvor det er lett å se og fange bytte. Linerla er en trekkfugl og overvinter i Middelhavsområdet og Afrika.

Bildet viser et alkepar som lysker hverandre. Alke hekker i bergsprekker og klippehyller i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark. Lokalt er den vanlig. De største koloniene er lokalisert i de nordlige delene av landet. Føden består hovedsakelig av stimfisk, men krepsdyr og flerbørstemark inngår også i menyen. Alken overvintrer langs hele norskekysten, i Nordsjøen og i Skagerak. Kilde: Artsdatabanken

Sildemåke i flukt. Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren.

Gulnebblom er verdens største lom, som veier mer enn en grågås og har et tykt "dolkenebb". Denne arktiske fuglen er en norsk ansvarsart siden det antas at vi har mer enn 90 % av europeisk vinterbestand langs våre kyster. Bildet viser en fugl i vinterdrakt. I sommerdrakt har gulnebblom helsvart hode og hals og svart, hvitdroplet rygg.

Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet. Her er den fotografert foran Hiorthfjellet.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk som blåser opp kinnposene under kurtisen på forsommeren.

Stellerand hann som letter. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Storskarv fotografert ved Furustrand utenfor Tønsberg.

Buorm som svømmer. Buorm forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund. Kroppen er slank og smidig. Denne slangen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene.

Buorm (Natrix natrix) liker seg i tilknytning til vann, der den kan jakte etter frosk og fisk. Arten forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund.