Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Store mengder blomstrende rødhyll som har etablert seg på hogstflate. Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Mange gamle kulturmarker har de siste tiårene blitt tilplantet med gran. Bildet viser et gammelt beite i Sirdal som er plantet til med et fremmed treslag. Trolig er det koloradoedelgran.

Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en stor og tett bestand av ullborre. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Mørkmispel eller mupinmispel er en flerårig busk fra Sentral- og Nord-Kina som blir opp til 4 m høy. Den er en slektning av den langt vanligere bulkemispel. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante og har et stort potensiale i kyststrøk fra Oslofjorden til Trøndelag. Arten invaderer middels rike til rike skogtyper. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstrende individer av den fremmede planten kanadagullris inntil arealer der det har skjedd gravearbeider og der det har stått mer kanadaullris. Forflytning av masser medfører ofte spredning av fremmede planter til nye steder, via frø og plantedeler. I tillegg er det stor fare for at blottlagt mark blir invadert av fremmede planter hvis det står planter som kaster frø på inntilliggende arealer. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Kanadagullris blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av blomst- og frøstander. Kanadagullris produserer pollen som kan medføre allergireaksjoner.

Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frukter.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Bildet viser skogskjegg som har den spredd seg inn i rik eddelløvskog langs en av Oslos vassdrag, og utgjør der et alvorlig problem for den naturlige vegetasjonen. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Syrin som på bildet skygger ut artsrike strandberg med flere rødlistede lavarter. Syrin er en innført art, vanlig hageplante, som kan naturalisere seg og føre til negativ virkning på naturlig flora, også i naturreservater som på bildet.

Spirende kjempeturt og blomstrende skvalderkål dekker bakken i en edelløvskog, og konkurrerer ut annen vegetasjon. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Russekål (Bunias orientalis) er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen. Den etablerer seg gjerne først i venkanter. Derfra kan den spre seg og danne store og tette bestander. Hester og andre husdyr kan bidra til å begrense plantens spredning, men greier ikke å fjerne den når planten først har etablert seg.