Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frukter.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her nærbilde av planten.

Blomstrende kjempeturt i edelløvskog. Kjempeturt er en stor, langlevd og flerårig urt, som hører naturlig hjemme i Russland, Sibir og Kaukasus. Arten har klonal vekst og oftest rikelig blomstring og frøsetting. Fruktene vindspres over middels distanser. Arten er kommet inn som hagestaude, særlig i parker og herregårdshager. Arten er nå godt etablert i mange fylker nord til Troms. Det er imidlertid svært stort potensiale, både for ytterligere spredning og fortetning. Kjempeturt er meget ekspansiv der den får fotfeste, både på ulike typer skrotemark, i gjengroende eng, og i ikke altfor mørk, noe næringsrik skog. Den har stor fortrengningsevne, men prefererer ikke noen sårbar eller sjelden naturtype foran andre. Den er sjelden og dekker sammenlagt svært små arealer. Fortrengningseffektene er derfor foreløpig bare lokale. Kilde: Artsdatabanken.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her er bilde av planten som vokser opp av asfalten, med Oslofjorden og Oslo sentrum i bakgrunnen.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Russekål bekjempes med rotkutting før eller under plantens blomstring. Tiltaket må repeteres. Arten er en problematisk fremmed plante fordi den etablerer store og tette bestander som konkurerer ut den opprinnelige vegetasjonen.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser den fremmede planten fagerfredløs, samt kanadagullris bak til høyde i bildet, som har etablert seg på en hogstflate. Fagerfredløs er en hageplante som kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia, som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg ut i naturen og danner tette bestander som effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon.

Syrin som på bildet skygger ut artsrike strandberg med flere rødlistede lavarter. Syrin er en innført art, vanlig hageplante, som kan naturalisere seg og føre til negativ virkning på naturlig flora, også i naturreservater som på bildet.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: www.artsdatabanken.no

Granplantefelt på Vågsøy, ytterst i Nordfjord. Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Istedet har skogbruket gjennom mange år drevet med systematisk skogplanting av gran. Skogplantingen er en trussel mot det biologiske mangfoldet da de naturlige og ofte rike løvskogene og kystlyngheiene forsvinner på bekostning av granplantefelt.

Filtarve er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: www.artsdatabanken.no

Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frøkapslser