Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Bildet viser en skjærpiplerke på sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har nesten fulle pollenkurver på bagerste legger. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Kanadagås (Branta canadensis) er en introdusert fugl, som har begynt å hekke i skogsvann på nedre Østlandet.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Bildet viser en skjærpiplerke på sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Iberiaskogsnegl, også kalt brunsnegl, har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør-Norge.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Sørhare og sau i åpent beitelandskap. Sørhare er den mest utbreidte harearten sørover i Europa. Arten har en liten bestand i Østfold, som har innvandret fra dyr som er satt ut i Sør-Sverige. Ørene er lengre enn hos vår vanlige nordlige hareart. Den skifter i liten grad farge om vinteren.

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Sidensvans som spiser eple Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista. Her er den fotografert på nordstranda på Sandø i Tjøme kommune. En strand som er veldig populær for badegjester.