Avblomstret kuletistel med modne frukter, klar til å spre sine frø. Kuletistel forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken

Hogstinngrep i kalkskog kan gi mye frigjøring av næringstoffer som igjen gir oppslag av uønskede arter som fremmedarten rødhyll. Den kan her fortrenge oppslag av hjemlige busker og trær.

Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. I innlandsstrøk på Østlandet er den sjelden. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemart. Fjerning av parkslirekne krever tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert. Her er det et bilde av parkslirekne i blomst.

Mørkmispel eller mupinmispel er en flerårig busk fra Sentral- og Nord-Kina som blir opp til 4 m høy. Den er en slektning av den langt vanligere bulkemispel. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante og har et stort potensiale i kyststrøk fra Oslofjorden til Trøndelag. Arten invaderer middels rike til rike skogtyper. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser sprikemispel som har etablert seg på artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frøkapslser

Bildet viser store blader av legepestrot, som vokser sammen med russekål, på en fylling der det er dumpet jordmasser. Legepestrot er en gammel medisinplante som er blitt en problematisk fremmed art. Planten blir spredt gjennom bl.a. kasting av hageavfall, forflytning av jordmasser eller på andre måter med spredning av biter av jordstengel. Legepestrot har et kraftig system av jorstengler og røtter som etterhhvert kan kollonisere store arealer. Bladene, som kan bli en meter høye og nesten like brede, danner et tett bladdekke som skygger effektivt ut andre planter. Arealer som blir invadert av legepestrot blir derfor fort ganske artsfattige. Arten er i betydelig spredning. Kilde: Artsdatabanken

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Krypfredløs er en flerårig, krypende, rotslående og rikt forgreinet hagestaude med gule blomster. Arten blir bare opp til 5 cm høg, men kan danne store og tette bestander som effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Arten formerer seg vegetativt med løsrevne skudd og sprer seg på den måten effektivt ut i norsk natur. Den hører ikke naturlig hjemme i Norge, men ble innført fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus for over 150 år siden.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Her er bilde av planten som vokser opp av asfalten, med Oslofjorden og Oslo sentrum i bakgrunnen.

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Granplantefelt på Vågsøy, ytterst i Nordfjord. Gran er et fremmed treslag på Vestlandet da treslaget ikke har etablert seg her på naturlig vis. Istedet har skogbruket gjennom mange år drevet med systematisk skogplanting av gran. Skogplantingen er en trussel mot det biologiske mangfoldet da de naturlige og ofte rike løvskogene og kystlyngheiene forsvinner på bekostning av granplantefelt.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser kjempespringfrø som er i ferd med å spre seg fra bebyggelse, der den sannsynligvis er plantet, og ut i omkringliggende skog.