Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som er bekjempet en gang med sprøytemidler. Bladene visner eller blir bleke i fargen. Oftest må det sprøytes over to omganger for å bli kvitt planten.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Bildet viser et eksempel hvor den fremmede arten skogskjegg har fulgt med massene som har blitt tilført for å lage en sti. Dårlig kontroll med hvor massene kommer fra og hva de inneholder er en av de vanligste årsakene til at mange fremmede arter sprer seg. Her er det forsøkt å luke bort planten for å bli kvitt den. Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Kystlynghei som beites av sau.

Mørkmispel eller mupinmispel er en flerårig busk fra Sentral- og Nord-Kina som blir opp til 4 m høy. Den er en slektning av den langt vanligere bulkemispel. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante og har et stort potensiale i kyststrøk fra Oslofjorden til Trøndelag. Arten invaderer middels rike til rike skogtyper. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser en rognhummer under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Grenmarasal er en norsk ansvarsart, endemisk art, som kun er kjent fra Norge i hele verden. Utbredelsen er konsentrert til to delområder - Grenlandsområdet i nedre Telemark og Kristiansand, med enkelte strøforekomster i Buskerud og Aust-Agder. I begge hovedområdene er den knyttet til bergrygger som er sterkt utsatt for nedbygging, og en lang rekke forekomster er nå forsvunnet, spesielt i Grenland. Her fra kalkfuruskog i Bamble.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. Her en hann med karakteristisk rød kropp, som spiser rognebær. Rognebær er en vikitg næringskilde for dompap og mange andre fugler.

Rødvingetrost er den minste av trostene våre. Den ligner måltrost, men har en markert, lys stripe over øyet og rustrøde felter under vingene. Rødvingetrost er en vanlig hekkefugl i skog i hele Norge. Sangen fremføres i markerte dialekter som er forskjellige fra landsdel til landsdel. Den trekker hovesakelig ut av landet om vinteren, men enkelte overvintrer. Rogn er en viktig matkilde for mange fugler om høsten og vinteren. Mengden rognebær varierer mye mellom ulike år. I år med mye rognebær venter enkelte rødvingetroster med å trekke sørover.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Bildet viser store mengder sprikemispel i høstfarger, som har spredd seg i kantkratt og artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden, med bl.a. store mengder smaltimotei i forgrunnen. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og er salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Her vokser den sammen med dagfiol, som sees med fiolette blomster oppe til høyre i bildet. Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Dagfiol har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Åpen grunnlendt kalkmark med oppslag av den fremmede arten sprikemispel.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. På grunn av sitt tilbaketrukkede og stillferdige levevis er det lettest å legge merke til den på foringsplasser, der dette bildet er tatt. Her en hann med karakteristisk rød kropp.