Sølvasal med grønne frukter. Sølvasal er en svært sjelden busk som vokser på kalkøyene i indre Oslofjord. Den er i nær slekt med rogn, men har imidlertid ikke oppdelte blad.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Kystmiljø i indre Oslofjord, med rogn som har masse rognebær i forgrunnen. Rogn (Sorbus aucuparia) er et av våre vanlige treslag som er utbredt over hele landet. Det har karakteristiske store blader som er oppdelt i parvise, frie småblad.

Moltekart i fattig sumpskog.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon.

Høsting av multer (Rubus chamaemorus).

Åpen grunnlendt kalkmark med oppslag av den fremmede arten sprikemispel.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Tursti langs Frognerkilen. Dronningberget naturreservat i bakgrunnen.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Slåpetorn er en bladfellende og rikt forgreinet busk med sprikende kvister og spisse vedtorner. Bladene er smalt omvendt eggforma. Fruktene er runde, blådoggete og minner om en plommer. Slåpetorn er en varmekjær kystplante som vokser lysåpent på tørre berg og i skogkanter nord til Hordaland. Bildet viser utsnitt av en busk med frukter.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og er salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Her vokse den sammen med dagfiol, som sees med fiolette blomster oppe til høyre i bildet. Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Dagfiol har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Blankmispel er en opptil 2 m høy busk i rosefamilien som blir mye brukt som hekkplante. Bladene er rundt 5 cm lange, med ikke nedsenkete. Den kommer fra et lite område i Sentral-Asia. Blankmispel er den mest hardføre av de innførte mispelartene. Den er mye plantet i hager og grøntanlegg og har de siste 50 årene spredd seg stadig mer. Arten finnes i dag forvillet i alle fylker. Den kan etablere seg i en rekke ulike naturtyper, deriblant naturtyper hvor den kan fortrenge truede og sårbare arter. Dette gjelder spesielt i Oslofjordsområdet. Kilde: Artsdatabanken.

Blomstrende slåpetornkratt i åpen grunnlendt kalkmark i Grenland. Slike varme kratt i kombinasjon med åpne tørrenger er ofte svært rike på krevende insekter.

Åkerhumle på enghumleblom. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda for den lavvokste vegetasjonen innenfor.

Høsting av multer (Rubus chamaemorus).

For mange familier er bærplukking en viktig friluftsaktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på syltetøy, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her plukkes molter på en myr i fjellskogen.