Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. Her ser en larven til coloradobillen.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Trypodendron signatum er en av våre barkebiller. De lever under barken på døende eller døde trær som er angrepet av en sykdom eller en sopp. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Mattbiller (Zopheridae) er en familie av biller som omfatter arter av svært forskjellig størrelse og utseende. De fleste av artene lever av sopp som vokser på død ved, og er derfor sjeldne i miljøer med lite død ved. Noen arter av Colydiinae er rovdyr, ellers er de fleste medlemmene i denne familien soppetere både som larver og voksne. De er oftest å finne under løs bark på døde stokker. Larvene borer tunneler i råtten død ved og spiser soppene som vokser på den. Da de er knyttet til død ved er mange av mattbillene truet av moderne skogbruk som gjerne fjerner all slik ved fra skogen. Colydium elongatum tilhører underfamilien mattbiller (Colydiinae). Arten er knyttet til barkbilleganger på grove trær, særlig eik og gran. Er kjent fra ca. 10 lokaliteter på sørøstlandet i ny tid. Arten er på tilbakegang over hele Skandinavia. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no

Hololepta plana finnes i dag på flere lokaliteter med gammel osp i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Lokalitetene ligger i pressområder hvor gammel ospeskog er i tilbakegang. Både larver og voksne biller lever under, og delvis i, barken på døde løvtrær. Selje, eik, alm, bøk og særlig osp er vertstrær. Den er et rovdyr og spiser trolig larver av andre insekter. Det er en relativ stor bille, 8-10mm., men tykkelsen på kroppen kan imidlertid være ned til 0,9 mm. Dette gjør at den kan regnes som en av verdens flateste biller. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: Kvamme, T. 2008. Rødlisteprofilen 11: Flat storstumpbille - flatest av alle billene. Norsk Skogbruk 54(12): 30. og www.artsdatabanken.no

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Billen Donacia brevicornis er nylig påvist i Norge ved Lyseren i Spydeberg kommune (Østfold), og antas å være svært begrenset utbredt. Den er sannsynligvis ikke i tilbakegang, men kraftig fragmentert. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Billen Conopalpus testaceus er funnet spredt fra Vest-Agder til Østfold, samt på et par lokaliteter i Sogn og Fjordane, de fleste funn kystnære. Larvene utvikles i svært løs hvitråteved i greiner av flere løvtreslag, men først og fremst eik. Den utnytter døde greiner både på trær og på bakken, og i tynnere stammer. Arten er tallrik ved flere lokaliteter med gammel edelløvskog og særlig på steder med mye eik. Den er negativt påvirket av skogbruk. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde ww.artdatabanken.no

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Phylan gibbus tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra søndre del av Jæren, Lista og Sandøy i Tjøme, hvor den lever i sanddyner. Både gjengroing og for mye tråkk er skadelig for arten. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no