Åpen grunnlendt kalkmark med et stort mangfold av engplanter, bla. aksveronika, gulmaure og hvitkløver. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter.

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Mogop er en ca. 10 cm høy klokkeformet og hårete flerårig plante i samme slekt som kubjelle. Planten er først opprett og senere nikkende. Blomsten er hvit inni og fiolett på utsiden. Den trives best på tørre steder i fjellet, men kan også vokse på furumoer med sandholdig jord og kalkfuruskog. Mogop spirer og blomstrer like etter snøsmeltingen om våren og forsommeren. Bildet viser en blomstrende mogop.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Å gå gjennom Aurlandsdalen er en fantastisk flott tur for store og små. Bildet er fra endre del av Bjørnstigen.

Hanekam er en karakterart for fuktig ekstensivt dreven slåttemark. På bildet står den i store mengder på en slåtteng bl.a. sammen med den gule engsoleie.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Marianøkleblom (Primula veris) er en plante som er knyttet til åpne enger, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing. Her holder den sand på en strandeng som ikke har grodd igjen.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Pelsblæremose er en sjelden moseart. Den er fuktighetskrevende og vokser på stammer av løvtrær med rik bark.

Enghumle som flyr fra rødkløver til rødkløver for å sanke nektar. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord. Her er den fotografert i Strykenåsen naturreservat.

Kalkskog har vanligvis rik karplantevegetasjon. Her med store mengder blodstorkenebb.