Død, delvis mosedekt ospestamme og elv omgitt av frodig og dødvedrik edelløvskog.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Oslosildre er en sjelden plante knyttet til kulturlandskap og strandenger som Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ta vare på. I Norge finnes arten bare i indre Oslofjord. Arten er knyttet til kalkrike strandberg og tørrenger. Arten er sterkt utsatt for gjengroing, og har trolig gått tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger. Her er den fotografert i Heggholmen naturreservat med Heggholmen fyr i bakgrunnen.

Bærplukker med fullt spann i Lillomarka

Nøtteskrike er en vanlig standfugl som holder til i ulike typer skog. Den er en alteter, men er spesielt glad i eikenøtter. Bildet er tatt på foringsplass.

Aksveronika som tiltrekker seg en humle på leting etter nektar. Aksverionika er en karplante der hovedforekomst i Norge er på kalkberg i indre Oslofjord.

Hagehumle som sanker nektar på tyrihjelm, med en synlig pollenkurv på bakerste legg. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. I forgrunnen står den uvanlige planten smalfrøstjerne (Thalictrum simplex simplex), som er knyttet til det gamle jordbrukslandskapet og lever i baserike slåttenger og beitemarker.

En humle som sanker nektar på tyrihjelm. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler.

Rogn er en viktig matkilde for mange fugler om høsten og vinteren. Mengden rognebær varierer mye mellom ulike år. I år med mye rognebær venter mange gråtroster med å trekke sydover.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Bakkeknapp i knopp. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) vokser i store mengder i enkelte ugjødsla slåtteenger i Telemark. Her sammen med smalkjempe (Plantago lanceolata).

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser hybridfrosk og storvassoleie.

Plukking av hvitveis er en trivelig aktivitet i vårskogen.

Gammel høstingsskog i bratte steinete lier på Vestlandet. Lauv var en viktig forressurs i gamle dager. De gamle lauvingstrærne med hulheter og grov bark er i dag viktige for biologisk mangfold.

Lirype (Lagopus lagopus) er svært godt kamuflert blant røsslyng og lav.

Bilde viser masseforekomst av hvitdodre i kalkrik eng i bymiljø. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et breitt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Øyene i indre Oslofjord har en kalkrik bergrunn med en rik og verdifull flora. Her kalkrike strandberg karakterisert av knollmjødurt (Filipendula vulgaris), med en båt og Akerhus festning i bakgrunn.