Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her liten bloddråpesvermer på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Den vakre sommefuglen seksflekket bloddråpesvermer på blåknapp i artsrik slåtteng.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Korsedderkopp er en av de mest kjente av edderkoppene i gruppen hjulspinnere. Arten er ganske stor og kraftig, med ett karakteristisk korsformet mønster på bakkroppen. Hunnen har en bred og kuleformet bakkropp. Korsedderkopp er vanlig og finnes utbredt over hele Norge, både i naturlige og menneskapte miljøer. Bildet viser korsedderkopp hann (øverst) og hunn (nederst) i kurtise, med skygger av de to på en husvegg. Korsedderkoppens parring tar under et sekund, slik at han rekker å komme seg unna før han blir fanget og spist hunnen.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den nektar av en engsoleie.

Korsedderkopp er en av de mest kjente av edderkoppene i gruppen hjulspinnere. Arten er ganske stor og kraftig, med ett karakteristisk korsformet mønster på bakkroppen. Hunnen har en bred og kuleformet bakkropp. Korsedderkopp er vanlig og finnes utbredt over hele Norge, både i naturlige og menneskapte miljøer. Bildet viser korsedderkopp hann (øverst) og hunn (nederst) i kurtise, og hummems fangstnett. Korsedderkoppens parring tar under et sekund, slik at han rekker å komme seg unna før han blir fanget og spist hunnen.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Blomstereng med bl.a. rødknapp og gullris. Neslesommerfugl søker nektar på rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante insekter. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en mørk jordhumle som søker nektar på ormehode. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus.Kilde: Artsdatabanken

Hann av gresshumle som sanker nektar på blåknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Åkerhumle som søker nektar på krysning mellom aksveronika og storveronika. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Grønn løvgresshoppe (Tettigonia viridissima) er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) er en av våre vanligste øyenstikkere. Den lever i vann og dammer i lavlandet nord til Nordland. Her sitter ett nyklekt dyr på en sverdlilje.

Blåvingevannymfe som hviler på en bregne. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland.

Europeisk hummer er en stor tifotkreps, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. Vanligvis lever europeisk hummer på 5 til 40 m dyp. Europeisk hummer er alminnelig langs Europas kyster fra Middelhavet og nordover. I Norge er den utbredt fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden. Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis, noe som har medført betydelig nedgang. Etablering av fredningsområder for hummer har fått antallet hummer til å øke igjen. Bildet viser en hummer som slippes under prøvefiske i tilknytning til et fredningsområde for hummer ved Nesoddtangen.