Rik sørboreal blandingsskog i varme skrenter mot Tinnsjøen med bl.a. edelløvskog. Slike varierte lokaliteter har en rekke sjeldne arter innen flere artsgrupper.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Vinterstemning i Trysil en tidlig vintermorgen med med snødekte graner.

Snøføyke over Holmevassnatten på Norefjellsplatået.

Utsikten fra Østre Bustein i Færder nasjonalpark sett nordover. I venstre kant av bildet er Vestre Bustein.

Uttakleiv på Vestvågøya i Lofoten er en av Lofotens perler. Her er plassen fotografert vinterstid. Bølgene skyller rundt de utallige rullesteinene.

Indre deler av Raudfjorden er dekket av is midt i juni 2014.

Vinterstemning i granskogene i Trysil. Motlys og reflekser i snøføyka som driver over landskapet.

Frådende foss med fossespraysamfunn.

Snøføyke over Holmevassnatten på Norefjellsplatået.

Robåt og skoglandskap ved Spålen, med bølgende skogdekte åser dominert av naturskog. Roing er en fin måte å oppleve naturen på. Her er fra en sommerdag ved vannet Spålen innenfor det store skogreservatet Katnosa-Spålen i Nordmaka, som ble vernet i 1995 og utvidet i 2014. Området innehar store arealer verneverdig naturskog med mange truede arter og preges av villmark.

Reinjeger venter på dyr på Hardangervidda. Gaustadtoppen skimtes til høyre i bildet.

Uttakleiv på Vestvågøya i Lofoten er en av Lofotens perler. Her er plassen fotografert vinterstid. Bølgene skyller rundt de utallige rullesteinene.

Landskap av snø, skygge og sol i Hardangerviddas randsone.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en moskusku med sin kalv i fjellandskap.

Utsikt over Holmvassdalen og Holmvasselva. Gammel granskog dominerer med enkelte innslag av furu.

Bildet viser at bakken under et næringsrikt fuglefjell har sunket og sprukket opp, i forbindelse med tining av permafrosten. Dette har sannsynligvis sammenheng med klimaendringene. Enorme mengder karbon ligger frosset fast i permafrosten verden over. Man frykter at den globale oppvarmingen vil akselerere permafrost-opptiningen og gjennom det vil føre til stadig økende frigjøring av karbon: global oppvarming gjør at permafrost tiner, det gir mer klimagassutslipp, som igjen akselererer oppvarmingen. Dette er en tilbakekoblingsmekanismer der man risikerer å passere et «vippepunkt» i forhold til klimaendringene.

Snøspurv som synger av full hals i Svalbards fjellverden. Messinglaven som farger steinen orrange blir begunstiget av fuglemøkk.

Topptur i Jotunheimen. Nattestemning over Valdresflya. Teltleiren er slått opp og folk ligger i teltene sine. I bakgrunnen kan tinderekka sør for Leirungsdalen skimtes.

Høststemning ved Tveiter gård i Semsvannet landskapsvernområde.