Åpen grunnlendt kalkmark med store mengder krattlant, med kalkfuruskog i bakgrunnen. Dette er ofte svært artsrike miljøer med forekomst av truede arter.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser gravarbeider i forbindelse med et boligprosjekt, der tiltak som gjennomføres trolig bidrar til spredning av kanadagullris, som blomstrer i forgrunnen. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Bildet viser tidligere gressplen, som har blitt en eng dominert av prestekrage fordi man har latt være å klippe den som plen.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Bildet viser slått av en artsik slåttemark på kalkrik grunn, med fagerknoppurt i forgrunnen. Fagerknuppurt er attraktiv for pollinatorer, her eksemplifisert med steinhumle.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Artsrik vegkant med artsrik slåttengflora, inkludert den sjeldne enghaukeskjegg. Vegkanter som slås årlig kan være viktige erstatningsbiotoper for slåttemarksflora.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger hestehamp i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig.

Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage og rødkløver langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Hann av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på gullris. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle. Gullris blir 5–100 cm høy og har gule kurver som danner en klase i toppen av stengelen. Den er en vanlig plante i hele Norge og vokser bl.a. langs veikanter, i blomsterenger, i åpen skog og i høyfjellet.

Hestehoven strekker seg mot lyset.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten purpursolhatt i bed i Spikersuppa, Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Naturlige blomsterenger er viktige miljøer for pollinerende insekter i bymiljøer. Bildet viser en eng dominert av prestekrage og rødkløver langs havnepromenaden i Oslo by. Oslo Rådhus i bakgrunnen.

Bildet viser ullborre med lys jordhumle langs en veikant. Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Dvergtistel i blomst. Dvergtistel er en av våre sjeldneste plantearter, som bare finnes naturlig i kalkfuruskogsmiljøer på Ulvøya i indre Oslofjord. Her har den gått sterkt tilbake på grunn av utbygging, og vokser nå bare i små mengder i en hage. Som et forsøk på å redde planten er arten nylig introdusert til naboøya Padda. Dette bildet er tatt på Osloryggen i botanisk hage i Oslo, der de har plantet mange plantearter som lever på grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.

Griseblad (Scorzonera humilis) har hatt og fortsatt har en viss tilbakegang, og fordi den er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten er nå begrenset til Østfold. Her er den imidlertid fortsatt nokså hyppig i indre og østre deler, men har gått tilbake på kysten. Arten er knyttet til frisk kulturmark (slåtteeng, beitemark, beitete skogkanter og åpen krattskog) og synes å være favorisert av beite. Forekomstene i Norge ligger på nordgrensa.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Nikkebrønsle er knyttet til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet.