Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåttemark og beitemark. Her sitter sommerfuglen marimjellerutevinge (Melitaea athalia) å suger nektar av en solblom. Solblom er en viktig næringsplante for mange insekter. Enkelte arter utvikles utelukkende på solblom. Derfor er arten spesielt bevaringsverdig.

Neslesommerfugl er en av våre vanligste sommerfugler. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her på vendelrot.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Tyrihjelm med markhumle, som flyr fra blomst til blomst. Tyrihjelm er en attraktiv næringsplante for humler. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Honningie som sanker nektar på løvetann i en veikant. Løvetann er en verdifull næringsplante for mange insekter om våren, før de fleste planter har beynt å å blomstre. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Når en marihøne letter fra fingeren kan en ønske seg tre ting.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Blåbåndvannymfe (Calopteryx splendens). Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jorden er dyrekt helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Svalestjerten er en av våre virkelig flotte og store sommerfugler. Finnes gjerne langs myrområder, bekker, elver og innsjøer. Søker også til blomsterrike steder og fuktige enger. Den treffes ofte langs kysten (Østlandet/Sørlandet). Larvene lever i juni-juli på ulike skjermplanter. Det ser ut til at den foretrekker mjølkerot, kvann og sløke. Sommerfuglen har lang flyvetid, fra slutten av mai til ut i juli måned. En sjelden 2. generasjon kan opptre i august og september. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har synlig pollenkurv på bakerste legg og mye pollen i pelsen. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Den fungerer også som pollinator.

Bildet viser mange larver av neslesommerfugl som beiter på stornesle. Etterhvert vil de gå over i puppestadiet og klekke til voksne sommerfugler. Neslesommerfugl er en av minst 20 norske sommerfuglarter som har stornesle som vertsart.

Hagehumle som sanker nektar på tyrihjelm, med en synlig pollenkurv på bakerste legg. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Lys jordhumle hann som sanker nektar på veitistel. Tistler er verdifulle næringsplanter for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Oransjegullvinge og tiriltungeblåvinge er to vanlige og vakkre arter som ofte finnes på blomsterrike lokaliteter. På bildet er begge på jakt etter næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.