Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Phylan gibbus tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra søndre del av Jæren, Lista og Sandøy i Tjøme, hvor den lever i sanddyner. Både gjengroing og for mye tråkk er skadelig for arten. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Acilius sulcatus er en av vannkalvene våre og den er et glupsk rovdyr. Den finnes i stillestående ferskvann. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Biolog som studerer en jordhumle soim sanker nektar på rødkløver. Dette er sannsynligvis en dronning av lys jordhumle. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Ammophila sabulosa er en graveveps. Hunnen graver små huler i sandjord hvor hun legger ett egg sammen med et insekt hun har fanget og lammet, særlig sommerfuglarver. Vepselarven spiser de mindre vitale delene først, slik at sommerfugllarven lever så lenge som mulig. De voksne finnes i april til september og lever av nektar fra blomster. Dette eksemplaret er fotografert fra insektssamlingen til Ole Lønnve.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Åpne søplekasser tiltrekker seg lett fugler, som i neste omgang kan dra marester og søppel utover.

Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Som bildet viser beites vasspest av knoppsvane, og kan sannsynlivis også spres med vannfugl.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge. Her sttter ett voksent dyr og hviler på en avblomstret engtjæreblom.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Hettemåke i sommerdrakt og reflekser fra en bygning. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.