Søkeresultat

Antall bilder funnet: 1178

BB_20160816_0240 / Branta leucopsis / Hvitkinngås <br /> Halichoerus grypus / Havert

BB_20160816_0240 / Branta leucopsis / Hvitkinngås
Halichoerus grypus / Havert

Selen havert er lett kjennelig med sitt hestelignende hodefasong og sin lange snute. Hannene kan bli optill 2,3 m lange, og veie over 300 kg, mens hunnene er betydelig mindre. Havert er en typisk kystsel som finnes langs store deler av vår kyst, der de ofte lever på bunnfisk på gode fiskeplasser. Selene er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap. Havert er hovedvert for parasitten torskekveis. Her ligger en havert på et skjær sammen med hvitkinngås.

BB_20230719_0015 / Alchemilla mollis / Praktmarikåpe

KA_170908_22 / Impatiens parviflora / Mongolspringfrø

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

KA_140921_2584 / Crassostrea gigas / Stillehavsøsters

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

BB 07 0180 / Sambucus racemosa / Rødhyll

Store mengder blomstrende rødhyll som har etablert seg på hogstflate. Rødhyll er en plantet prydbusk fra Mellom- og Sør-Europa som kan bli opptil 4 meter høy. Arten har vært forvillet i Norge siden midt på 1800-tallet, men spredningen har økt mye de senere år. Naturlig spredning av rødhyll til nye vokseplasser skjer hovedsakelig ved hjelp av fugler som spiser de saftige bærene.

BB 13 0196 / Ovibos moschatus / Moskusfe

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en moskus i fjellandskap.

KA_220531_25 / Lupinus nootkatensis / Sandlupin

Bildet viser sandlupin på Jærstrendene. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

BB_20160714_0273 / Branta leucopsis / Hvitkinngås

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser to beitende hvitkinngås-par med unger i hekkeområde på Svalbard.

KA_110625_4321 / Branta leucopsis / Hvitkinngås

Hvitkinngås ble introdusert i Oslo på 1970-tallet og hekker nå i stort antall på øyene i indre Oslofjord. På strendene kan den legge igjen store mengder møkk og er ikke alltid like populær.

KA_170615_5 / Lupinus polyphyllus / Hagelupin

Hagelupin er en introdusert hageplante som ofte danner monokulturer langs veikanter og i andre enger. Arten er i sterk spredning og utkonkurrerer naturlig hjemmehørende vegetasjon. Arten ødelegger også på sikt livsvilkårene for arter som er avhengig av næringsfattig jord ved å binde nitrogen.

KA_140921_2597 / Crassostrea gigas / Stillehavsøsters

KA_191129_42 / Branta canadensis / Kanadagås <br /> Cygnus cygnus / Sangsvane

KA_191129_42 / Branta canadensis / Kanadagås
Cygnus cygnus / Sangsvane

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

KA_170908_12 / Cotoneaster horizontalis / Krypmispel

Krypmispel er trolig et kompleks av flere arter, alle fra Kina. Det er en langlevd hagemispel med stor frøproduksjon. Krypmispel er invasiv på grunnlende, på bergknauser og i sprekker i bergvegger, i kantkratt og i lysåpen skog, særlig på kalkgrunn. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Arten er særlig ekspansiv på tørt, baserikt grunnlende i Sørøst-Norge, en utsatt naturtype med stort innslag av sjeldne og sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken

BB_20170826_0150 / Bombus terrestris / Mørk jordhumle <br /> Echium vulgare / Ormehode

BB_20170826_0150 / Bombus terrestris / Mørk jordhumle
Echium vulgare / Ormehode

Bildet viser en mørk jordhumle som søker nektar på ormehode. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus.Kilde: Artsdatabanken

_SRE5423 / Acorus calamus / Kalmusrot

Kalmusrot er knyttet til grunt vann ved bredden av næringsrike innsjøer, dammer eller sakteflytende elver. Hovedutbredelse i Østfold, Akershus og søndre Hedmark. På bildet vokser den i en av evjene til Glomma.

BB 13 0198 / Ovibos moschatus / Moskusfe

KA_170908_25 / Rosa rugosa / Rynkerose

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Bildet viser rynkerose som har vært sprøytet med gift.

SIR_0582 / Rosa rugosa / Rynkerose

Rynkerose er en vanlig hageplante som kan spre seg effektivt med bærspisende fugl ut i åpne kystmiljøer. Her kan de danne tette bestander som konkurrerer ut den naturlig hjemmehørende vegetasjonen. Planten er et spesielt stort problem for den særegne og verneverdige vegetasjonen langs sandstrender som her på Langøya i Bamble. Her er arten tydelig i spredning ut på den åpne sandstranda.

KA_160912_14 / Avena sativa / Havre

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også gi hyppigere episoder med styrtregn. DEt kan få store konsekvenser for landets matvareproduksjons, slik som her i Røyken hvor styrtregn har lagt store mengder med havre flatt.

KA_130818_4014 / Branta leucopsis / Hvitkinngås

Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Her er den fotografert i hekkeområder i Adventdalen på Svalbard.

Ingen bilder er blitt funnet

Saving...

Alle felt er påkrevd.

Nettside

Foredrag

Brosjyre

Tidsskrift

Kalender

Bok

Presse

Plakat

Annetkommentar må innskrives

Skal brukes antall ganger:

Kommentar til bruken

Ingen nedlastinger er tilgjenglig.

Start
Forrige
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
Neste
Siste

Forside
Om oss
Priser
Veggbilder
Artsbilder
Blogg
Kontakt
Søk
Logg inn
Nye bilder

Totalt 21218 bilder i databasen.